Endringer i planene

Vi hadde en plan, og den planen var å jobbe her på Koh Tao til midten av juni for så å dra tilbake til Norge. Vel, planen er nå endret.

For en snau uke siden fikk vi en mail fra våre romkamerater i Cairns, Australia, Sanna og Chris. De inviterte oss med på en dykkeferie på Komodo Islands i Indonesia - fra den 5. Mai allerede. Vel, vi tenkte gjennom saken og har nå bestemt oss for å pakke sekken og dra fra Koh Tao. Noe tidligere enn planlagt, men det er for så vidt greit. Med få turister har det ikke vært mye action i det siste, og Alastair begynte å bli passe lei av den berømte divaen på Buddha View, O, så det var en lett sak å takke ja til dykkeferien. :)

Det er noen ting jeg ikke kommer til å savne når vi drar herfra, men det er klart at varmt vær, billige priser, gode venner, easy life, mopedkjøring og palmesus også gjør det trist å reise fra Koh Tao. Men med en ferie med andre gode venner, dykking og latmannsliv i sikte er det alltids noe lettere å ta farvel. ;)

Bilder med mer

Først noen bilder fra tempelkomplekset Angkor Wat i Kambodsja:

Blant mine favoritter var tempelet med ansikter; Bayon.

En annen favoritt var templene overgrodd av trær; Ta Prohm.

Og så noen bilder av Thai nyttår - Songkran:

Med maling i ansiktet og vannkanonene klare, feiret vi Thai nyttår! :)

Det har ikke skjedd så mye i det siste. Turistene uteblir pga sterke advarsler om storm og uvær, men her har ikke været vært bedre enn på lenge. Jeg tilbringer dagene på stranda for å jevne ut shorts-skillet, mens Alastair tilbringer store mengder tid på den lokale klinikken. Mens jeg og mor var i Kambodsja, mistet han en dykketank på foten sin. Da vi kom tilbake hadde han fortsatt vondt i foten, men den så bra ut. Etter noen dager begynte den å vokse - fort. Etter enda noen dager (jada, han er jo litt jeg-trenger-ikke-hjelp, jeg-vil-klare-sjøl som andre mannfolk også har en tendens til å være.....) dro han på klinikken og de bare rista på hodet mens de begynte å skrape ut puss og dødt kjøtt inni foten. Så nå er han på intravenøs antibiotika hver sjette time, men med godt mot. :) Advarsel: sterke bilder for det sarte øye:

Vannvittig moro

Etter tre opplevelsesrike dager i Kambodsjas hovedstad, Phnom Penh, dro vi videre til Siem Reap, Kambodsjas nest største by, men allikevel et bondeland i forhold. Like utenfor Siem Reap ligger det berømte tempelkomplekset; Angkor Wat. Det består av en mengde templer, alle ulike og bærer preg av den kongen som fikk det bygget. Angkor Wat er navnet på det første tempelet som ble funnet og er det største tempelet i hele komplekset. Mine favoritter var imidlertid et tempel med massevis av steinansikt og et tempel som var igjengrodd med svære trær.
Det var veldig imponerende (!), men etter åtte timer hadde vi to damene fått nok av templer og vendte hjemover i vår overbetalte tuk-tuk.

Nå er vi vel tilbake på Koh Tao i Thailand, og i dag feirer hele øya (og landet forøvrig) Songkran - Thai nyttår. I dag går vi fra år 2253 til 2254. Mamma er overraska over at hun, som er født i 1961, skulle leve til å se år 2254 - jeg er litt imponert selv også. ;)
Songkran er en stor vannfestival der alle får maling i ansiktet og dynkes i vann enten de er unge eller gamle, til fots eller kjører moped. Langs gatene står de klare med svære tønner fylt med vann og farge og spruter i vei med stor fryd. Mor sitter bakpå mopeden min og hviner i fryd mens hun skriker (på norsk....) "Ikke i ansikteeeeet!" ;)

Bilder er ikke internett i stand til å laste opp på selveste Songkran, så det kommer seinere. :)
HAPPY NEW YEAR!!!!

Ut på tur med mamma i bur

Mamma kom seg da endelig ned til Koh Tao, selv om det involverte en ekstra natt på Koh Phangan og styr og ståhei om manglende ferjer til Koh Tao. Dagen hun kom, regnet det selvfølgelig ned i bøtter og spann. ;) Dagen etter var vi heldige, og vi tok en moped-tur rundt på øya, spilte mini-golf og overvar en snorkel-test for Divemasterene på Buddha View. Opp tidlig dagen etter for å reise ut i den store verden; to timer på ferje og sju timer på buss. Mor var ikke helt fornøyd med transporten; det var både kaldt og trangt og ukoselig på bussen, så vi passa på å bestille natt-tog til hjemturen. ;) Etter en natt i Bangkok og en times flytur var vi plutselig i Kambodsja.

Vi tok med mamma på minigolf på Koh Tao.

Hovedstaden, Phnom Penh, er en fin og relativt moderne by. Det er rart å tenke på at Røde Khmner herjet villt for bare et par og tredve år siden. The Killing Fields og Toul Sleng Prison er grusomme bevis på hva som foregikk og hva som hendte med både fiender og allierte av Pol Pot. Det viser tydelig en side av menneskeheten vi ikke bør være så stolte av; tenk at barn, menn og kvinner kunne få seg til å gjøre så inhumane aktiviteter mot sitt eget folk! Mot gamle naboer, sine gamle lærere som hadde vært deres forbilder i årevis, leger som hadde hjulpet dem til verden eller reddet et familiemedlem ved en tidligere anledning. Og for hva?? For å sette Kambodsja tilbake til år null? For å gi all makt til histroieløse ungdommer uten et snev av utdannelse? Det rare er jo, at de aller fleste lederne i Røde Khmer hadde universitetsutdannelse. Forstå det den som forstå det kan.

Toul Sleng Prison var en skole før Røde Khmer gjorde det om til et grufullt torturfengsel. På Killing Fields bruktede blant annet et tre for å slå ihjel babyer og små barn.

Vel, etter mange inntrykk fra drapsmarkene og fengselet, trengte vi en avkobling. Vi gikk nedover langs Mekong elva og fant en takterrasse-bar der vi delte en flaske vin og prata om alt annet bortsett fra Pol Pot og Røde Khmer. Det er deilig å ha mamma på besøk og bare kunne sitte å prate – på norsk! :) Senere fant vi en skandinavisk bar med både kjøttkaker og Linje Akevitt, så jeg ble strålende fornøyd!

I dag har vi vært turister av den kulturelle typen. Vi tusla rundt i Det Kongelige Palasset (som, ironisk nok, var barndomshjemmet til Pol Pot – det er lett å bli kommunist med store visjoner om et klasseløst bondesamfunn når du selv har vokst opp på et slott!) Det var så steikende varmt og vi var jo nødt til å ha på oss anstendige klær, så vi svetta som noen griser, men flott var det! Den ene gullbygningen etter den andre, alle fulle av detaljer og buddha-ansikter, svære gressplener med flotte blomster og nytrimma hekker og uendelige rekker med «småbygninger» og Buddhastatuer. Vi besøkte også Nasjonalmuseet som var fullt av gamle steinstatuer av diverse Hinduguder.

I Det Kongelige Palasset var det mange flotte bygninger og statuer.

Nå er vi igjen plassert på en kafe ved Mekong elva og inntar leskende drikker etter en varm dag.

Gale føtter og regnvær

Èn av resepsjonistene på Buddha View, O, nevøen til eieren, har rykte på seg for å være litt av en bitter diva. Ordene jeg fikk fra han da jeg begynte var: «If you have any questions, ask someone else.» Han er typen som, om gjestene sjekker ut for seint, går inn på rommet deres og kaster klærne deres ut av vinduet. Eller, om kundene stiller for mange dumme spørsmål, kaster kofferten deres ut på gårdsplassen mens han hyler «Get out! Get out!» Det har forsåvidt ikke påvirket meg så mye, bortsett fra at jeg må forklare for kundene hvorfor kofferten deres ligger åpnet på gårdsplassen eller hvorfor trusene deres henger i trærne, men her om dagen fikk det en større påvirkning for meg. Sjefen kom bort til meg og sa at O ikke var fornøyd med meg. Han ville ikke si mer enn at jeg hadde kommet på feil fot med O, så det hadde vært fint om jeg kunne bli freelancer istedenfor å jobbe fast. Outch!! Men en ny erfaring er det; jeg har aldri mista en jobb fordi jeg var på feil fot med nevøen til sjefen før. Trodde ikke føtter hadde så mye å si i dykkebransjen, men der tok jeg sannerlig feil.

Regnet har skylt vekk både veier og skilt.

Nå viser det seg at tidspunktet for mine gale føtter ikke passet så ille. For det første er det kraftig regnvær, vind og flom på øya her, så det er ikke veldig fristende å gå utendørs. Mange steder er veiene regnet bort, palmer ligger strødd utover (ofte over hustak), og strømmen er borte. Det er umulig å kjøre moped flere steder, så folk vasser i knehøyt vann rundt i gatene. De som er mindre heldige, har fått husene sine oversvømt. Alastair dro til Penang i Malaysia med en kompis for å skaffe nytt visum for to dager siden. Det var med nød og neppe de kom seg dit, for nesten ingen ferjeselskaper ville dra avgårde i to meters høye bølger, men de sneik seg med den eneste ferja som gikk den dagen og kom seg til Malaysia. Nå spørs det om de kommer tilbake med det første, for de sitter værfast i Penang. I all min ensomhet, tok jeg mot til meg i går og dro til ei venninne som har agregat (dvs støm, TV, dusj og andre fasiliteter). Der var det flere, så vi er en liten værfast gjeng som sitter her og ser på CSI og drikker vin.

Vannstanden er knehøy så vi unngår som best vi kan å gå utendørs. Jeg og noen venner har bunkret oss inne med kartongvin og mat - det kan absolutt bli verre! ;)

Den andre grunnen til at mine gale føtter kom på et passende tidspunkt, er at jeg får mamma på besøk! :) Hun kommer ned hit den 31. mars. (det vil si, hun har billetter hit, men om det går noen fly eller ferjer er en helt annen sak. Vi krysser fingrene, gjør vi ikke, mor?) I tiden hun er her, skal vi også på en liten visitt til Kambodsja. Jeg trenger nytt visum og jeg har aldri vært i Kambodsja før, så jeg tenkte hvorfor ikke, når jeg først er på disse kanter?

To blogger i én

Hvalhai

For en snau uke siden dro jeg ut på båten en tidlig morgen med mine seks studenter. Et av de mest populære dykkestedene her er en samling med koraller midt utpå havet og heter Chumpon. Vi er en relativt stor dykkeskole og drar derfor ut til Chumpon annenhver dag, også den aktuelle dagen. Godt og vel nede på 14-15 meter svømmer en «liten» hvalhai over oss. Den lille tassen, på fire meter, svømmer rundt oss og nyter boblene fra alle dykkerne som gaper av fryd. Studentene glemmer alt de har lært og dupper opp og ned som en jojo. ;) Etter en stund mister vi synet av hvalen, men kort etter dukker storebroren, på rundt seks meter, opp. Igjen glemmer studentene nylært kunnskap og suger opp luft som...en...ja...hval, og vi må forlate hvalhaien der nede mens vi svømmer opp.

Adjø, kjære Hvalhai. For denne gang. ;)

Grønnskolling

Som en del av treningen til dykkestudentene, tilbringer de en ettermiddag i svømmebasseng. Dette bassenget er viktig at holdes rent, men av grunner utenfor min forståelse renses ikke bassenget på «vanlig» vis, men det helles uante mengder klorin i bassenget med jevne mellomrom. Dette fører til ...ja...grønt hår! Ikke lykketrollgrønt, men det er klare, grønne striper i håret til både meg og Alastair. Én av instruktørene her har rødt hår – det ser artig ut med grønne striper. :)

For noen dager siden dro jeg til frisøren for å rette på grønnfargen, og hun spurte om jeg ville ha en forandring. «Forandring fryder», tenkte jeg og vi blei enige om fargen «coffee». Da jeg så resultatet, skjønte jeg fort at med «coffee» mente ikke frisøren kaffe latte, men ekstra sterk espresso uten sukker, for håret mitt er svart, mine damer og herrer! SVART!

Jaja, med saltvann og sol håper jeg at det blåsvarte skjæret blekner snart, så jeg i det minste kan få «coffee» farge. ;)

Pengebruk

Vi jobber begge nesten hver dag og det er både moro og lønnsomt. Men hva bruker vi pengene på?

Vel, leiligheten krever 15000 Baht (3000kr) per måned og vi har begge hver vår moped. Jeg var litt skeptisk til å kjøpe moped i starten, for jeg har aldri kjørt en før, men det er moro nå som jeg har fått dreisen på det. :) Det koster ikke mer enn 150 Baht (30kr) å fylle opp tanken, og vi kan selge syklene for samme pris vi kjøpte dem så alt i alt blir ikke det en stor kostnad.

Bildene er tatt fra "Taraporn"; en av Thai restaurantene i området.

Selv om vi har eget kjøkken, blir det ikke mye kokkelering hjemme. Det kan ha noe med at ovnen ennå ikke er tilkoblet gassen, men noe av grunnen er også at det er veldig billig å spise ute. Det kommer selvsagt an på hva man velger å spise, men man får gode karriretter, nuddelretter og annen Thaimat for 50-80 Baht (10-16kr). Vestlig mat er selvsagt dyrere, så vi prøver å begrense det, men noen ganger kjenner jeg at Thaimat hver dag er litt i meste laget. :)

Barutgifter tar også en del av lønna – for det blir noen øl/drinker i baren hver dag. Mot arbeidstidens slutt, som er klokken 18.30, går alle mot baren som er tilknyttet dykkesenteret for å ta én eller flere slurker. En øl koster fra 40 Baht (8kr), mens drinker koster opptil 120 Baht (60kr). Noen ganger er det live musikk, andre ganger quiz, men stort sett er det bare mange mennesker der som ønsker å sosialisere seg. I det siste har en gjeng av oss samles for å spille Risk -et brettspill jeg ikke har fått øynene opp for før nå, men sååå moro! :)

Jeg bruker også en del ev pengepungen på massasje – mmm, jeg elsker massasje! Thaimassasje, oljemassasje, aloe vera massasje. Det koster 300 Baht (100kr) for en klokketime og jeg tar minst tre timer i uka. Det er jo så deilig!! :)