Sånn går no dagan....

Som jeg nevnte i forrige blogg, er ikke jobben her helt som vi forventa. Utstyr er fortsatt ikke på plass, så vi må leie det og tanker fra et annet dykkesenter. Senteret har heller ikke mulighet til å kjøpe registreringspapirer for studenter, da de ikke er et godkjent senter enda, så vi må stå for det selv. Da vi ikke offisielt har åpna, strømmer det ikke akkurat kunder inn, men sjefen sender vennene sine vår vei i ny og ne. Det vil si at vi stort sett sitter på sofaen i resepsjonen og venter på kunder som kanskje/kanskje ikke kommer. Vi kan ikke dra noe sted i tilfelle det kommer noen. Vi kjeder oss, og for å si det sånn; jeg har aldri spilt så mye Minesveiper eller Sudoku før.
Så, vi har bestemt oss for å dra videre. Vi vil absolutt ikke være de som slutter i en jobb ved første nedtur, men mafiaøya Koh Phi Phi lærte oss at hvis ikke magefølelsen stemmer, så er det bedre å dra. Vi har bare vært i jobben en drøy uke, men allerede kjenner vi begge at dette ikke er det rette stedet for oss, og da ser vi ikke noen god grunn til å bli lenger - dette skal jo tross alt være artig også. ;)

Alastair kokkelerer i leiligheten vår. Utsikt over fjellene i Aqaba. Peiskos.

Første stopp nå, etter å ha saumfart selve Jordan, blir Egypt, der vi blant annet skal besøke noen venner vi traff i Thailand. En av fordelene ved å reise er at man treffer folk fra flere land som man senere kan besøke. :)

Alastair og jeg har forresten vært sammen i ett år i disse dager. Gratulerer! Jo, takk skal du ha! :)

Jordan

Etter mye om og men har vi kommet til Jordan.
Ved innsjekkskranken i Thailand ville de ikke la oss komme på flyet til Jordan fordi vi ikke hadde returbillett ut av Jordan, og de mente at Jordan dermed ikke ville slippe oss inn. Etter en del mas og kjas og dådyøyne og «please, please» lot de oss sjekke inn på flyet. Vi hadde god tid; etter den trøblete innsjekken hadde vi 2,5 time til avgang, men køen til passkontrollen var lang – nesten to timer!! Flere rakk ikke flyet, men vi var heldige og kom oss på i tide. Én måneds turistvisum til Jordan koster 20 Dinarer, som tilsvarer ca 200 kroner. Vi hadde ingen Dinarer på oss og satte vår lit til en minibank, men den eneste minibanken i ankomsthallen var selvfølgeklig ute av drift. Heldigvis møtte vi på en hjelpsom vakt som tok Alastair ut av ankomsthallen for å kunne ta ut penger, for så å kjøpe visum, stempel i passet og *vips* så var vi i Jordan. :) Ikke noe problem pga manglende returbillett slik de hevdet i Thailand, altså. ;)

Vi leide en bil på flyplassen og kjørte fra hovedstaden Amman til Aqaba. En tidvis hompete tur, men utrolig flott! Vi kjørte langs Dødehavet en stund før det bar over fjellet mot kysten av Rødehavet. Vi har kommet oss inn i leiligheten vi deler med to andre kollegaer, har utforsket litt av byen her og har selvfølgelig dykket i Rødehavet. Når det gjelder dykking, er jeg en stor fan av koraller. Thailand hadde mest fisk, ikke så mange koraller, mens her er det flust av dem og jeg storkoser meg under vann! Selv om jeg er en hardbarka (?) nordkvinne, må jeg si at vannet er litt vel kjølig! 23,5 grader høres forfriskende ut, men når du er nede på 20-30 meter i 40 minutter så blir det kaldt!!

Bildene er fra kjøreturen mellom Amman og Aqaba. Langs Dødehavet en stund så over fjellene.

Hollywood har delvis korrupert mitt syn på arabere, og jeg vil være raskt ute med å beklage at jeg har sett på mørke menn med bart med en viss skeptisme. Mitt førsteinntrykk av Jordanere er nemlig stikk motsatt; de er veldig hyggelige, og alle sier «Welcome to Jordan» med et stort smil så fort de ser oss. Ingen skumle blikk, damer med sabler under burkaen eller «laken-gubber» som vist på TV.

Dykkesenteret vi har jobb i er en interessant sak. Saken er at de ikke har blitt registrert som et PADI dykkesenter – enda. Alt papirarbeidet er ikke i boks og de venter fortsatt på utstyr og en utbygning, før senteret offisielt kan åpne. Sjefen sier én uke, men etter hva vi forstår kan det ta enda lengre tid. Vi har allerede hatt hvert våre kurs, men det er litt ekstra styr fordi vi ikke har papirene vi trenger osv. Jobben her er derfor litt mer mas og litt mindre organisert enn forventet, så vi får se hvor lenge vi blir. Vi må finne en balanse mellom å gi opp for tidlig og å «sløse bort» tid.

Lady boys

De er vakre. De er grasiøse. De er veltrente. De er glamourøse. De er Thailandske lady boys.

Det finnes utallige historier om vestlige gutter på ferie i Thailand som sjekker opp ei flott dame i en bar, tar henne med hjem og får en overraskelse når kjolen kommer av. Ikke at det burde komme som en såå stor overraskelse, da Thailand er kjent for sine lady boys og én ting er iallefall sikkert; hvis dama ser for god ut til å være sann, så er hun (han) antagelig det. For disse «jentene» er fantastisk flotte! Ingen jente i verden kan få en sånn sprettrompe eller lår, ikke om de så trener hver eneste dag og kun drikker gulrotjuice! Det er jo urettferdig da, at de mest sexy «jentene» her i Thailand er gutter! :)

Her på Koh Tao går det et drag show hver kveld der åtte-ti «jenter» synger (les: mimer til kjente sanger) og danser i full cabaret stil i et par timer – det er veldig artig og innimellom dansinga gjør de narr av både seg selv og publikum. Vi måtte jo gå og se! Alastair var skeptisk i begynnelsen, men jammen synes han ikke det var artig han også! :)

Lady boys har romper og lår som autentiske jenter bare kan drømme om, men er ikke redd for å gjøre narr av seg selv. Alastair fant seg en personlig favoritt... ;)

Siste kvelden vi var på Koh Tao, inviterte en av Alastairs kompiser oss på grilling og øl hjemme hos seg, og stemningen ble god. Jeg skjønner godt at Alastair forelska seg i øya første gang han var her, for dette er et flott sted! Ikke bare øya i seg selv, men først og fremst menneskene som bor her; de er så imøtekommende og hyggelige alle sammen og jeg må innrømme at jeg kommer til å savne Koh Tao jeg også.


Bilde 1: Grilling og øl siste kvelden

Bilde 2: Cafe Buddha der jeg jobbet

Nå er vi igjen tilbake i Bangkok for å hente passet til Alastair. Det kom til Bangkok for et par dager siden og det var på hengende håret, for i kveld går flyet til Jordan. Vi gleder oss veldig til å komme dit ned; det er så annerledes og eksotisk (håper og tror jeg). Spennende!! :)

Bum-gun

Èn av fasilitetene i Thailand er den berømte bum-gun'en; et lite dusjhode man bruker for å gjøre seg rein etter dobesøk. For å spare miljøet (eller helst penger...) finnes det ikke papir på doene her og man er nødt til å bruke denne bum-gun'en. Alastair med flere ser ikke problemet i dette. «Du blir jo helt rein», sier de, etterfulgt av «Dessuten blir du ikke sår i baken av papirtørk». HaHaHa!, sier jeg da. For det første så blir man ikke sår hvis man bruker myk Lambi. For det andre så føler jeg meg helt rein etter papirtørk også. Fordelen med papir framfor vannspyling er dessuten at man slipper å bli klissvåt i hele understellet; det er ikke særlig behagelig å dra på seg shortsen etter en grundig spyling, samme hvor rein man er. Det er heller ikke veldig behagelig å få en ufrivillig tarm-skylling hver gang man har gjort sitt, men det er jo umulig å regulere styrken på disse «dusjene»; det er enten drypp, drypp eller full høytrykkspyling; så hva ska'n gjøra da?? Jeg har nå kjøpt papir jeg da (av den myke typen, selvsagt) og bruker det til mitt.



Jeg har fått en liten jobb mens jeg er her, i en kafé tilknyttet Buddha View dykkesenter. Jeg jobber fra 07.00 til 14.00 med å ta bestillinger, rydde, vaske opp osv. Det er ikke hver dag og det gir ikke fryktelig mye penger i kassa (100 kroner dagen), men det gir meg noe å gjøre. Alastair har også hatt hendene fulle med studenter i det siste.
Vi har bestilt flybilletter til Jordan den 16. januar og vi håper inderlig at passet til Alastair kommer snart! Thai visumet vårt går uansett ut den 22. januar, så vi må være ute av landet innen den tid.