Jul på Koh Tao

Så blei det julaften i år også – denne gangen i form av en heidundrande fest med Alastairs gamle kollegaer fra Buddha View dykkesenter. Det var en stor buffet med all slags mat; fra sushi til stekt ris til kalkun og, til min store glede, helstekt nøff-nøff! Svoren var ikke helt som i gamlelandet og mangelen på poteter, surkål, medisterkaker og brun saus var tilstede, men jeg var allikevel i ekstase! :)

Alastair gossa seg med østers (noe som gav han, med flere, et magesjau i flere dager...), mens jeg stupte oppi/rundt/ved den helstekte grisen. Og fyrverkeri var obligatorisk.

Vi har skaffet oss en bungalow, eller rettere sagt et rom, med varm dusj og rett ved stranda til bare 450 Baht (90 kroner) per dag, og Alastair har allerede fått noen jobbtilbud fra gamle venner og kollegaer. Vi skal jo bare bli her i et par, tre uker, men ekstra lommepenger kommer godt med!

Øya her er fin og jeg trives mye bedre her enn på Koh Phi Phi, folk er mye hyggligere og imøtekommende og det er en helt annen stemning her enn på "business-mafia-Phi Phi", der penger og salg var langt viktigere enn venner og moro. Alastair er overlykkelig for å treffe gamle venner, og introduserer meg og viser meg rundt som en profesjonell guide fra Saga Solreiser. :)

Selv om alt er i sus og dus, bærer dagene litt preg av at vi venter på passet til Alastair. Både jeg og han er klare for å starte jobben i Jordan, men kanskje enda mer for å kunne reise rundt i midt-østen. Alastair er jo født i Saudi-Arabia, så vi skal prøve å besøke «hjemlandet» hans mens vi er på de kanter. ;)

Jeg kunne lagt ved en masse bilder av Alastair og diverse gamle kollegaer skåle, geipe til kamera, gi high-five osv, men jeg antar at det ikke er av voldsom interesse for andre enn Alastair og andre som har jobbet på Buddha View før, så jeg legger heller ved noen flere bilder fra kokkekurset i Chiangmai.

Jeg har bare tre ting å si; Å kvalitetssikre råvarene er viktig; Alastair kler forkle merkverdig godt; Og ja, jeg laga vårrullene helt fra bunn av og på egenhånd! :)

Og med dette ønsker jeg dere en god nyttårsfeiring!! La det beste fra 2010 bli det verste i 2011! :)

Ferie på ferie

Mens vi venter på passet til Alastair, har vi nå vært fire dager i Chiangmai - nord i Thailand. Det var en flott by og ikke så travel som Bangkok. Vi brukte dagene til sightseeing (av templer først og fremst, det er jo et tempel for hvert gatehjørne her), kokkekurs og slentring i gatene.

Kokkekurset var artig! Vi dro først på markedet for å kjøpe inn råvarer, bare det var en opplevelse! Vi lagde så seks retter hver og vi spiste rettene fortløpende, så vi var stappmette av ulike karri-retter, stekt ris, sursøte sauser, supper og desserter.

Først måtte vi vaske, skrelle, kutte og forberede råvarne, så måtte vi steke herlighetene før vi kunne momse det i oss. *nam, nam*


Det var deilig å komme ut av storbyen, men nå er vi tilbake i hovedstaden. Her blir vi bare én natt for i morgen drar vi videre. Vi skal prøve å få bussbilletter til Koh Tao - øya Alastair jobba på for et år siden.

Alastair ved inngangen av Doi Suthep - det største tempelet i Chiangmai.

Vi har forresten fått ny jobb - i Jordan! Lønna er ikke særlig å skryte av, men tanken på å jobbe i Jordan var for fristende til å si nei til, så nå blir det Midt-Østen på oss to. :) Planen er at vi skal reise litt rundt i Jordan og landene i omegn mens vi jobber der nede. Jeg gleder meg stort!

Og til alle dere der hjemme: GOD JUL!!! Jeg tenker masse på dere her i varme og klamme Thailand. :)

Venter i Bangkok

Vi reiste fra Koh Phi Phi etter en høylydt og lang avskjedsfest. Det var trist å dra fra kollegaene, men jeg trivdes ikke nok på øya til å bli der en hel sesong. På en måte var jeg litt skuffet over meg selv, for jeg vil ikke være en som gir opp, men på den andre siden så reiser jeg ikke rundt i verden for å mistrives i en jobb.

Så nå er vi i Bangkok. Alastair venter på et nytt pass, for hans gamle har ikke flere sider til stempler igjen og vi vet ikke riktig hvor vi skal ta veien etter dette. Vi må uansett bli i Thailand til Alastair får passet sitt tilbake, kanskje vi drar ut til en av øyene i området (som turister denne gangen! Hehe.)

Mens vi sitter her i Bangkok, må jeg innrømme at julefølelsen kommer snikende og munnen går i vann med tanke på juleribbe, medisterkaker, riskrem og poteter i brun saus. Rundt om på reise får jeg alltid høre at Norge er et fantastisk land, men har utrolig kjedelig mat. Det får så være, men denne "kjedelige" maten er nå ufattelig god da!! :) Juletrær, julesanger, snø..... *drømme, drømme* Jeg har kanskje klart å overtale Alastair til at vi feirer jul i Norge neste år.

Vel, i forrige blogg lovte jeg dere noen bilder fra turen min til The Similans, så her er et knippe:

To Manta rokker, en hvilende Leopardhai og en godt kamuflert Skorpionfisk.

En giftig, men flott Løvefisk, en Morish Idol på et nattdykk og en av verdens farligste slanger; Banded Seasnake.

Feather Stars er faktisk dyr..

Dykking med Manta rokker

The Similan Islands er regnet som et av de beste stedene å dykke på, så jeg var veldig spent på turen. Jeg hadde med meg kunder, men allikevel skulle jeg klare å det moro og se mye fint.
Vi dykka i fire dager på flere ulike steder, og jeg som er en stor fan av koraller (særlig myke koraller) ble litt skuffet over av at mange av dem var ødelagt, men jeg ble overrasket over det vanvittige fiskelivet der ute. Makan til mange fisk! Noen ganger var sikten faktisk litt dårlig på grunn av alle fiskene!! :) Jeg har aldri opplevd noe lignende!! Bortsett fra alle fiskene, var sikten utrolig bra – det var som å svømme i et saltvannsakvarium! Og alle «rolleinnehaverne» fra Finding Nemo var selvfølgelig representert, med unntak fra hvaler.. På to av dykkene så vi Manta rokker; de er utrolig flotte og grasiøse og lekte med luftboblene våre i nesten én time! De vi så var rundt 5-6 meter fra vinge til vinge! Svære greier!
Stakkars Alastair ble grønn av misunnelse, siden dette egentlig var hans tur, men han var snill og gav den til meg. Han har aldri sett Manta rokker, men dette var min andre/tredje gang.

På vei hjem til Phi Phi fikk jeg en lei føleslse av at jeg grua meg til å komme tilbake. Tilbake til konstant jobbing, masing om salg til kunder og minimalt med sosialt liv og jeg innså at sånn skal det ikke være når man skal kose seg på reise! Alastair hadde følt det samme mens jeg var borte, så vi har bestemt oss for å reise herfra. Hvor?? Tja... veit ikke. ;) Når; til helga. Jeg er i ferd med å booke billetter til Bangkok på lørdag, så får vi se hvor ferden går derfra.

Jeg skulle selvfølgelig ha lagt ut noen bilder fra Similans turen, men jeg har rett og slett glemt igjen kameraet hjemme, så bilder kommer med i neste blogg. Da får dere også vite hvor vi er på vei. ;)

Ellers er jeg glad for alle mailen jeg får hjemmefra! Det er godt med noen oppdateringer, selv om det bare er fra hverdagslivet. Og ja, utrolig nok, savner jeg lyden av kram snø og frost i nesa. :)

Back in business

Dagene i Kuala Lumpur gikk fort, og vips så var vi tilbake på Koh Phi Phi. Der venta Aaron og Dave; Alastairs venner fra England som har valgt å legge ferien sin hit til Thailand! :) Det var artig og de har dratt oss med på typiske turistmål her på øya, som for eksempel The View Point høyt oppe der man har god utsikt over øya og de to strendene som nesten deler øya i to.
Vi har -igjen- hatt noen oppgjør med sjefen og det har resultert i litt mindre mas og kjas, men vi er fortsatt usikre på om dette er et blivende sted.

De berømte "Twin Towers" i Kuala Lumpur var imponerende på natterstid.

I morgen drar jeg på en firedagers tur til Similan Islands med en del kunder. Vi kunne sende én instruktør med kundene våre, og sjefen valgte Alastair. MEN, siden Alastair har vært der før OG han er veldig generøs, gav han opp plassen sin for meg! :) Jeg gleder meg veldig, for The Similans er regnet som en av de beste dykkestedene i verden! Jeg håper det stemmer! :)

Bildene er fra The View Point og Aaron/Dave i beste turist-stil.

Med hodet over vannet

Det har gått noen kuler varmt her på øya siden sist blogginnlegg. Vi har hatt noen høylydte oppgjør med sjefen, fått system på booking, nektet å jobbe overtid og dermed laget litt mindre arbeidspress på oss. Selv om noen dager fortsatt er preget av «nei, dette gidder vi ikke mer!», opplever vi de positive dagene oftere enn de negative.

Alastair koser seg med en fruktshake.

Sjefen, eller mellomsjefen, er forresten en artig skrue. Han er fra Tyskland og har en meget distingt tysk aksent og avslutter alle setninger med «DoYouKnowWhatIMean?» Han tror vel selv at han er organisert (han er jo tysker, tross alt), men makan til uorganisert type har jeg aldri vært borti! Han er manager for Hipp Divers (navnet på dykkeseteret), men aner ikke hvordan man fører opp timer så lønn kan utbetales (den jobben har han «delegert» til meg), han har ingen begrep om hvordan man lager et bookingsystem så vi veit hvor mange kunder vi har per dag (den jobben har Alastair fått «delegert» til seg). Han stresser rundt som ei husmor på lille julaften; ber folk sope gulvet mens de gjør det, røyker 80 sigaretter om dagen, drikker fem liter soyamelk (??) før klokka slår tolv og er konstant på telefonen.

The Big Boss er noe annet. Han er fra Korea og eier store deler av øya her. Han er først og fremst en businessmann, men også en ivrig dykker. Han er fast og bestemt, men liker en liten spøk. Vi hadde et møte med han her om dagen og da var han i det gavmilde hjørnet, for han lovte oss en fridag 25. desember! Da skal vi alle dra ut på båten, dykke, spise, drikke og kose oss! :)

Alastair og jeg har forresten noen fridager nå. Vi fikk bare en måneds visum til Thailand da vi ankom, så nå er vi i Kuala Lumpur for å skaffe oss et nytt visum. Det er visst sånn det fungerer for utenlandske arbeidere i Thailand og de kaller det for Visa Run. Vi har noen ekstra dager i Kuala Lumpur; vi trenger en liten pause fra stress og jobb. ;)

Kollegaer og kunder koser seg på båten vår, og det er jo pent her da!

Ikke for det; øya er veldig fin og et paradis! Vi må bare prioritere å gå litt rundt på den også. Det går jo ikke an å bo på Koh Phi Phi uten å ha sett hele øya!!! ;) Det er bare det at til nå har det vært mye jobbing, og når det ikke er jobbing er jeg helt utslitt. MEN, det skal endre seg. ;)

Dykkinga her er også knall! Til tider er det veldig god sikt og det er mye liv der nede! Sammenlignet med Australia er det mye mer fisk, men ikke så fargerike koraller. Hva som er best, er jo opp til hver enkelt; om man liker å se fisk eller koraller, men jeg (helt personlig) mener Australia og The Great Barrier Reef vinner med et knapt hestehode.

Ellers så ser jeg jo på kalenderen at det snart er jule-måneden, og da savner jeg jo Norge og venner og familie ekstra mye. :/ Dette blir min tredje jul utenlands og jeg kjenner at jeg virkelig savner snø, nisser, fyr på peisen, snøengler, clementinskall på ovnen og tjukke raggsokker. MEN jeg skal ikke klage!! :)

Bare en oppfordring til dere der hjemme; kan dere sende meg en mail med noen bilder fra hverdag og fest og noen ord om hvordan det står til. Da blir jeg så glad!! Vi har ingen postadresse, så det får bli elektronisk. ;)

Jobb Jobb på Phi Phi

Vi har vært på denne paradisøya i snart to uker og vi føler oss allerede overlesset med arbeid. Vi har mange kunder hver dag; både kurs og fun-divers, og jeg har for lengst sertifisert min første student. *hurra!* Begivenheten ble feiret med lokalt øl og mikrovarmede pølser på pinne! :)Alastair har pådratt seg en ørebetennelse så han er gretten fordi han ikke kan dykke på en stund.

Hadde det kun vært kurs og dykking som opptok oss, hadde vi vært meget fornøyd med situasjonen, men det er så mye annet arbeid som tar piffen ut av oss. Vi jobber stort sett fra 07.30 til 22.30 hver dag med et par timers pause på ettermiddagen. I utgangspunktet skal det ikke være så mye jobbing, men en blanding av en noe uorganisert ledelse, en stressa mellomleder og mange ekstraoppgaver, gjør at vi går slitne til sengs hver kveld. På disse to ukene vi har vært her, har vi ikke sett stort annet enn gata fra dykkesenteret og til bungalowen vi bor i og det synes jeg er trist. Jada, poenget med å være her er jo selvfølgelig å dykke (!), men det hadde vært fint med litt fritid til å oppleve øya også!

Av mangel på andre personer i disse oppgavene, har nå Alastair blitt ansvarlig for alt som har med PADI å gjøre og jeg har blitt ansvarlig for å regne ut lønninger til hele den europeiske staben (vi er nemlig delt i en koreansk del og en europeisk del, med delt økonomi og program). Det er forsåvidt greit nok, men det tar mye tid og energi, og det var ikke grunnen til at vi kom til Koh Phi Phi! Så, som dere skjønner, er det travelt her om dagen og, for å være ærlig, trives vi ikke 100% med situasjonen. I følge kollegaer fra andre dykkesteder på øya er det like tilstander der, så det er vel en del av det å være mafia-styrt - *money-money-money*. ;)

I kveld skal vi tvinge oss ut for å ta et par drinker. Kanskje det letter litt på trykket og løser opp stive skuldre?!?

Bilde 1: Bungalowen vår
Bilde 2: En av båtene vi kjører rundt i
Bilde 3: Dykkesenteret vi tilbringer nesten all vår tid i

Mafia Island

Vi har kommet oss litt i stand her på øya nå. Det er en liten party-øy, snaue 7 km lang, fulle av dykkebutikker, turistsjapper og solbrune europeere i stråhatt og badetøy.

Vi jobber i en av dykkesentrene og jobben består i å guide dykkere, lære folk til å dykke og diverse kontor, -og butikkarbeid. Det er en del jobbing og en stor overgang fra ferielivet vi har levd de siste månedene!! Men det er deilig å jobbe igjen, ha ansvar og ikke minst å dykke! Jeg hadde savna det og det var en fryd å komme seg under vann igjen og titte på fisker, koraller og andre interessante skapninger som finnes under havoverflaten! :)

Øya hører til Thailand, men er spesiell på sin måte. Det er forbudt med motorkjøretøy her, så biler og mopeder finnes ikke. Det er kanskje like bra, med fulle turister ravende rundt på natterstid, men det er også deilig å slippe unna trafikken. Øya er også spesiell fordi den, i praksis om ikke i teorien, eies av fire "mafia-ledere". Ikke mafia som i *pang, pang, vi poffer deg ned*, men de betaler Thailandske myndigheter for å holde seg unna, og ikke blande seg opp i deres business. Jeg personlig er glad for det, siden vi kun tjener svarte penger her. Men siden dykkesenteret vi jobber for eies av den største av Mafiosoene, er vi trygge. ;)
Vi jobber kun på kommisjon, og siden høysesongen ikke er fullt i gang enda, vokser ikke lommeboka drastisk. Vi har råd til bosted, mat og litt moro, men ikke særlig mer enn det. Jeg gjør absolutt ikke dette for pengenes skyld, men det hadde vært moro å tjene opp en liten slant. ;) Håper det blir mer fart i sakene når høysesongen blomstrer opp.

Vi har fått tak i en bungalow og det er mer eller mindre et stort rom med en seng og noen møbler, pluss et romslig bad (dog med kaldt vann i dusjen) og en balkong. Vi har allerede gått til innkjøp av en hengekøye! :) Prisen for denne herligheten på 18-20 kvadrat er 15000 Baht (3000 NOK) i måneden.

Jeg ser jo nå at jeg burde putte inn noen bilder her, men jeg har rett og slett vært altfor slapp med å fotografere!! Det skal ikke gjenta seg, jeg lover!

Nytt bosted og ny jobb på nytt sted. :)

Ok, da er jeg på nett igjen - og denne gangen i Thailand.
Vi tok fly fra Hong Kong til Bangkok, og det var litt av en luksus etter alle humpete bussturer og lange togturer vi hadde gjennomført i det siste!! Vi ble i Bangkok tre netter for å hente dykkeutstyr vi hadde sendt fra England, pluss at vi måtte få med oss turistattraksjonene i hovedstaden.



Etter tre netter i Bangkok var vi tilbake på buss igjen... 18 timer inkludert bytter og ferjer og vips så var vi på Koh Phi Phi! Vi starter offesielt i jobben 1. november, men det er begynnelsen på høysesongen så vi har jobbet nesten hver dag fra vi kom hit den 27, oktober.
Øya er ikke veldig stor, men det er mye aktivitet her - i form av dykking og festing. Det første er bra, for da tjener vi penger! :)



I dag fyller Alastair 28 år - hurra! Vi skal komme til bunns i flaska med kinesisk risvin vi tok med over grensa. :)

Kina - på sitt beste og verste

Før jeg dro, mente jeg selv at jeg var ganske så bereist, verdensvant, åpen og tolerant - det var før jeg kom til Kina.
To måneder i Kina har virkelig satt grensene mine på prøve, min komfortsone har blitt sprengt i fillebiter gang på gang og det har flere ganger slått meg hvor lite åpen og tolerant jeg faktisk kan være. Det er hardt å innrømme det, men jeg var nok ikke så bereist og verdensvant som jeg likte å tro.

Det er mye ved Kina som er fantastisk og flott, men hva kan jeg si...det er ikke for alle, kanskje heller ikke for meg? Derfor har det vært så deilig å tilbringe den siste uka i Macau og Hong Kong, for selv om de teknisk sett tilhører Kina, er det som å være på en annen planet!
Uansett, jeg har klart meg bra de siste to månedene og jeg er glad for at jeg tok turen. Jeg har opplevd mye nytt og spennene og, ikke minst, lært mye om meg selv. Meeeen, jeg gleder meg til å komme til Thailand og begynne å jobbe!

Vi har prøvd å oppsummere Kina - på sitt beste og verste. Hvis noen av dere ønsker å reise til Kina er det bare å bruke disse tipsene, men ha i minne at disse tipsene er sterkt preget av våre meninger og er på ingen måte nøytrale. ;) Men, på den andre siden, hvilke reisetips er det da?

Peneste by, mennekselaget: Gamlebyen i Lijiang i Yunnan provinsen kommer seirende ut. En liten by med små hus, trange gater, små elver med steinbroer over i beste Postmann Pat-stil og fargerike blomster overalt - og det beste; ingen søppel! Fire millioner kinesere er helt enig med oss, for de valgte å feriere her i fellesferie-uka si (som forøvrig er den første uka i oktober, hvis noen skulle være gale nok til å planlegge en tur til Kina i denne perioden, hehe.)
Peneste by, naturlig: Yangshuo i Guangxi provinsen med sine høye fjell stående i horisonten var majestetisk og flott. Byen innbyr til diverse naturopplevelser og det er umulig å ikke føle seg knøttliten i forhold til de enorme fjellene og dype dalene.
Styggeste by: Chengdu - "hovedstaden" i Shichuan. Byen kan tilby verdens største Panda-park i tillegg til People's Park - en artig liten oase midt i byen, men foruten det består byen av høye betongblokker, trafikkaos, folk på sykler, mopeder og til fots - uten farge og uten sjel. Stakkars, lille (5 mill. innbyggere..) Chengdu. *snufs*
Favorittby, kinesisk: Gamlebyen i Xi'an. Byen med masse sjel, smakfull street food, Terracotta krigere, små markeder, sykkeltur på bymuren, små templer lett tilgjengelig og blide of hjelpsomme folk.
Favorittby, vestlig: Hong Kong med sitt mangfold, flotte utsikt, teknologiske dupeditter (Alastair kjøpte seg en ny bærbar pc for en billig penge), vestlige tenkemåte, små kafeer, internasjonale restauranter, uteliv og natur for å nevne noe.

Beste matrett: Dette er en pris som må deles i to. Beste kinesiske matrett fant vi i landsbyen Daizha ved risterrassene. Vi overnattet på Minority Cafe and Inn og husfrua der laget den beste Sweet and Sour Pork og Lemon Chicken vi noen gang har smakt. Vel verdt turen! Beste vestlige matrett finnes på N's kitchen i Lijiang. Burgerne er mer enn gode nok og pizzaen er blant de beste jeg har spist noengang!
Verste matrett: Iskrem av taro-frukt! Fysj og æsj. Men hva kan du forvente deg når isen er knall-lilla??! Vel verdt å nevne er også hamburgeren jeg fikk på Potala Cafe i Shangri La - burgeren (en meget overstekt biffbit) var helt tydelig kuttet i to deler og var på størrelsen med håndflaten til et lite barn. Som tilbehør kom kald og slapp pommes frites dynket i jordbærsaus! Ja, jeg vet at fargen kan forveksles med ketchup, men det smaker ikke helt det samme...
Morsomste matrett: Hotpot fra Sichuan! Morsom fordi tunga lammes fullstendig av den sterke Sichuan-pepperen og både resten av måltidet og snakking blir utrolig festlig.
Beste mannepromp: Prisen går til ei gammel dame jeg møtte på toget fra Xi'an til Chengdu. Dama så på meg og smilte søtt før hun lente rompa i min retning og klemte ut en skikkelig skvalefis så det sang i veggene! Hun retta seg deretter opp igjen som om ingenting hadde skjedd. Det var manneprompen sin, det!
Høyste punkt: En liten landsby i Sichuan, Tagong, lå på 4600 meter over havet. En av dagene dro på ridetur opp i fjellene, hvor høyt vi var er det vanskelig å si, men jeg kan jo gjette på 4800 m.o.h. Var trangt å puste da, gitt.
Verste vei: Bussturen fra Sichuan provins til Yunnan provins var preget av dårlige veier. Enkelte strekker var rein gjørme, andre var grusvei, men det meste av veien var dårlig asfalt der hjulsporene var opptil 40 cm dype. Ikke rart turen på snaue 40 mil tok 11 timer!
Mest overraskende: se Beste naturopplevelse.
By med størst kontrast: Shanghai må være byen i Kina med størst kontrast. En elv deler byen i to; på den ene siden er det gamle, erverdige bygninger som én gang i tiden var hovedsetet for opiumhandel mellom øst og vest. Denne siden har mange, små restauranter som serverer mat for en billig penge og arbeidsfolk sykler rundt med meterhøye lass av diverse varer balansert på bagasjebrettet. På den andre siden av elva, er det toppmoderne skyskrapere fulle av nasjonale og internasjonale selskaper som tjener inn nok penger til å få gamle kommunst, Mao, til å snu seg i grava. Her er det ingen sykler med balansekunst på bagasjebrettet, men digre BMW'er, Merchedeser og Jaguarer kruser rundt med sota ruter og stanser ikke for noen, minst av alt fotgjengere. Ikke rart kinesere blir litt forvirra i blant; er de kommunister eller er de kapitalister??!
Beste naturopplevelse: Rideturen i Tagong i Sichuan vinner et hestehode foran kajakktur i Yangshuo og Tiger Leaping Gorge i Yunnan, og her er grunnen: grønne sletter så langt øyet kan se, knallblå himmel med noen få kritthvite skyer spredt rundt, en masse svarte telt der nomadene bor, gressende yak-kyr, et stort buddhisttempel og i bakgrunnen det enorme snødekte fjellet Jalah. Dette, i tillegg til stillheten som følger med øde landskap som dette, gjorde sitt til at Tagong kom som en stor og positiv overraskelse på oss.

Bildene er fra Hong Kong på natterstid.

Gambling på høyt nivå

Macau. En by i Kina, men absolutt ikke som andre kinesiske byer! Macau var en portugesisk koloni helt fram til 1999, så her er gatene, husene og arkitekturen sterkt preget av portugesisk stil. Alle gatenavnene er på portugesisk og kinesiske tegn er nesten ikke å se. Litt rart siden vi, teknisk sett, fortsatt er i Kina, men moro også å se igjen europeisk stil. Macau er en del av Kina, men de har allikevel en passkontroll på grensen og har en egen myntenhet, så det føles som om vi er i et annet land. I tillegg er det ikke den "kinesiske mentaliteten" her; søppel kastes i søplekasser, papir kan gå rett i do, ingen spytter på gata, ingen småunger tisser i veirenna, trafikkregler overholdes, og (det beste av alt:) Facebook og bloggsiden min er ikke lenger forbundet med grov terrosisme og kan tillates! Jeg vil med dette takke lillesøster, Anine, for all hjelp i den vanskelige tiden med å smugle ut blogginnlegg - det har vært til stor hjelp for meg og til stor lesehygge for dere der hjemme. Takk, Anine!


Jeg synes den spesielle blandingen av europeisk og asiatisk arkitektur er spennede og artig å se, men Macau er nok best kjent for de utallige kasinoene og den ville etterligningen av Las Vegas (selv om, rent tekninsk, sett har Macau og gambling eksistert lenger enn Las Vegas). Her går det gratis busser fra hotellene og til kasinoene hele dagen og alle kasinoene er døgnåpne. For meg som aldri har vært i Las Vegas er dette veldig spennende og jeg trekker mot neonlysene som en møll! ;) Vi måtte prøve lykken i går og ved hjelp av Black Jack klarte jeg å fordoble innsatsen vår! :)
Rent økonomisk er Macau ganske dyrt. Selv om man kan finne hosteller her, er det nesten lik pris som hotell, så vi valgte å slå på stortromma og fleska til med tre netter på Hotel Royal midt i byen. Vi er begge flere tusen kroner under vårt planlagte Kina-budsjett, så jeg har ikke så dårlig samvittighet. Dessuten har jeg tenkt å vinne det hele tilbake igjen i kveld... ;)

Bildene viser gamblingbyen Macau og den artige blandingen av Portugal og Kina.

Aktive kropper

Etter dager med regn i Kunming dro vi videre med tog til Guilin. Dette er en veldig populær by blant kinesere, men vi hadde hørt blandede rapporter fra stedet så vi var litt spente på hvordan byen var. Og vårt inntrykk (selv om vi kun var der i drøyt én dag) var at Guilin var som andre kinesiske byer, hverken mer eller mindre. Grunnen til at vi tok turen til Guilin var at herfra kan man reise til de peneste risterrassene i Kina - The Dragon's Backbone Rice Terraces.
Vi dro i et par, tre timer ut av byen og fant en landsby som hadde mer enn nok av gjestehus å by på så vi blei der over natta. Dagen etter sto vi tidlig opp (og med tidlig mener jeg klokka åtte - ingen grunn til å overanstrenge seg i ferien...) og la avgårde forbi og gjennom risterrassene i drøyt fire timer før vi kom fra til landsbyen der vi kunne få en buss tilbake til Guilin. Oktober er rett før innhøsting og risplantene var gyldne i fargen og bredte seg i trappeavsatser nedover og bortover i lange rader. Jeg har jo sett noen risterrasser på bilder, men det var spesielt moro å se dem selv. Desverre for bøndene har ikke regntida gitt seg helt enda - to måneder på overtid, så de er redd for at risen ikke skal tørke. Det var bra for oss, fordi vi fikk se risen mens den fortatt sto i bedene, men synd for bøndene - lite penger i kassa om risen råtner...

Etter risterrassene gikk turen videre til Yangzhuo, hvor vi er nå i skrivende stund. Vi tok hverken buss eller tog, men bambusflåte! :) Li River sniker seg gjennom store deler av provinsen og det var en vakker måte å reise på. Da så vi at Yangzhou virkelig er estetisk flott! Bøfler og fugler trasker ved vannkanten, mens høye og stupbratte fjell reiser seg høyt i været. Yangzhuo er også stedet å være hvis man vil være aktiv ute i naturen, her er det gode muligheter for sykling, fjellklatring, padling med mer. Vi har vært her i tre dager nå og har sykla på turer hver dag. I går sykla vi til Moon Hill - et fjell med et svært hull i midten. I dag leide vi noen kajakker og padla nedover Li River i fem, seks timer. Heldigvis var det noenlunde overskya så vi unngikk den verste solskaden. Det har vært deilig å røre skikkelig på kroppen nå! I det siste har det blitt mye sitting på tog og buss og bare små gåturer, men de siste dagene har vi svetta skikkelig! ;)

Mens vi har reist rundt i Kina har vi hørt mange historier fra andre reisende om hvor vi bør, og ikke bør reise. Mange av de fineste opplevelsene har vi hatt på stedene som ikke var planlagt. Nå har vi hørt mye fint om Macau, helt sør i Kina, så vi har bestemt oss for å ta turen innom der et par dager før vi drar til Hong Kong.

Bilde 1 og 2: Risterrassene ved Guilin
Bilde 3 og 4: Moon Hill i Yangzhuo
Bilde 5 og 6: Båttrafikk på Li River (legg merke til knøttlille Alastair som vinker i kajakken)

En noe stillestående oppdatering

Vi har vært i Kunmning i fire dager nå, og det er ikke mye nytt å melde. Det er en by, som kinesiske byer flest, som vi egentlig ikke hadde tenkt å bli så lenge i , men omstendighetene gjorde at vi nå har vært her i fire dager. Planen var å søke om et Thai visum her, men vi har bestemt oss for ikke å gjøre det. Vi velger heller et 30 dagers visum ved ankomst og drar til Malaysia eller et annet, spenende sted, i slutten av november for å skaffe oss et nytt og lengre visum. Det er mer eller mindre umulig å få et arbeidsvisum til Thailand, så vi må skaffe oss vanlige turistvisum.
Turen videre går til Guilin me tog, og her er grunnen til at vi blei i Kunming såpass lenge; det var ikke soveplasser på toget før i dag - og togturen varer i 18 timer (omregnet i kinesisk effektivitet, blir det rundt regnet 20 timer... hehe), og å sitte hele veien var uaktuelt!
Det har regnet i tre dager nå, så vi har ikke utforsket byen altfor mye, men kost oss inne på hostellet med film og bøker. Jeg leser for tiden "The Time Travellers Wife" - en god bok for de av dere som måtte være interessert. :) Alastair, stakkar, prøver å tråle seg gjennom "Blodåkeren" - en krim av en britisk forfatterinne, men på norsk. Han har ordbok, så det er ikke synd på han. ;)
Vel, Guilin ligger i Guangxi provinsen og det skal visstnok være et flott sted med høye fjell og dype daler. Etter Guangxi bærer det, etter planen, til Hong Kong før vi drar til Thailand. Så nå veit dere like mye om planene våre som vi gjør. ;)

Aktive og late dager

Vi blei i Shangi La en dag ekstra for Alastair klarte å dra på seg en forkjølelse og ørebetennelse. Han proppa seg full av medbragt antibiotika og vi levde på ingefær-te hele den dagen. Så, en dag etter skjemaet, dro vi sørover mot Tiger Leaping Gorge. Turen var en todelt opplevelse. Dag én var veldig slitsom! Det var oppover og oppover i fem timer! Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv, jeg. Det eneste jeg hadde energi til, foruten å gå og puste, var å gråte en liten skvett. Men da vi endelig (ja, som sagt, etter fem timer) kom til toppen, fikk i oss litt mat og tidenes beste massasje (75 minutter for 45 kr!), krøyp smilet fram og livet var igjen verdt å leve!
Dag to var mye bedre. Vi var høyt der oppe og kunne se ned på alt og alle som var langt der nede. Naturen var flott, sola høyt på himmelen og pulsen i gåmodus. Stiene var smale, og tråkket man utenfor var det flere hundre meter ned, så vi gjorde vårt beste for å unngå det.. ;)



Etter to aktive dager i fjellheimen, dro vi videre til Lijiang. Vi hadde på forhånd hørt at Lijiang kom til å bli proppfull av mennesker, det er nemlig kinesisk fellesferie denne uka og Lijiang Old Town er reisemål nummer én for de som har penger til å feriere, men vi tok allikevel sjansen. I ettertid må jeg si at det var et godt valg, for selv om det er proppfullt av folk her, så er Lijiang den peneste og kosligste byen vi har vært i så langt i Kina! Gamlebyen har gamle, koselige bygninger, trange brosteinsgater og små salgsboder langs gatene. Gjennom hele byen går det en liten elv og det er steinbroer og blomster overalt. Fantastisk! :) Det er en slags høstfestival her også, så det henger røde rader med knallrøde chilli og solgule maiskolber rundt omkring, antagelig for å vise fram den store innhøstinga de har fått. Lijiang Old Town er på UNESCO-lista, så bystyret er veldig opptatt av at byen skal være ren og pen - det er derfor ikke noe søppel eller spytting her og det er et kjærkomment avbrekk fra resten av Kina. :) På hvert gatehjørne kan man se skilt der det bl.a. står: "Civilised is golden" - jeg synes jo det er litt artig at man må minne befolkningen på av de skal være siviliserte til enhver tid, he, he. ;)



Vel, i Lijiang har vi stort sett gått rundt i smågatene og bare nytt arkitekturen og blomstene (akkurat som oksen Ferdinand som bare "luktar på blommorna"...), men i går leide vi sykler og dro ut av byen til en liten landsby kalt Baisha. Vi hadde med oss lunsj og satte oss ned ved kanten av et maisjorde og spiste og nøyt stillheten og synet av fjellene langt der borte. Fantastisk!! :)
Verdt å nevne er også folkegruppen Naxi, som bor i dette området. De har et eget språk og skriftspråket deres er Naxi hieroglyffer. Naxi'ene er veldig kunstneriske og en av kveldene gikk vi på konsert for å høre tradisjonell Naximusikk - det var annerledes, men artig. I konserthallen hang det noen svære bilder av kong Harald og dronning Sonja, samt en haug av Naxi'er i Norge, så Norges land har tydeligvis gjort noe godt for å bevare Naxi kulturen! :)

I dag plasker det ned og det er gufsent og kaldt, men vi drar allikevel videre til Dali, det skal visstnok være en like vakker by som Lijiang. Etter planen skal vi bare være der i et par dager før vi reiser til Kunming (hovedstaden i denne provinsen; Yunnan) for å skaffe oss visum til Thailand - for, ja, vi har jobb!! :) 1. November starter vi begge som dykkeinstruktører på Koh Phi Phi, en liten øy på vestkysten av Thailand. Så folkens; det er herved INGEN unnskyldning for ikke å ta vinterferien på Koh Phi Phi!! :)

Bilde 1-3: Tiger Leaping Gorge var slitsomt, men utrolig flott!
Bilde 4: Blomsterbyen Lijiang.
Bilde 5: Høstfestival med chilli, maiskolber og gresskar.
Bilde 6: Alastair knasker i seg lunsj vi kjøpte i en bod langs veien.

Vi humper og dumper videre

Etter åtte timer langs en uvanlig humpete vei i en skranglete buss kom vi oss fra Kang Ding til Litang, en småby som blir kalt "The Wild East". Det er lett å sammenligne byen med en gammeldags western by; du bare bytter ut hestene med motorsykler, cowboyer med tibetanere og hjemmebrygga øl med melke-te. Byen ligger 4100 m.o.h. så det er tungt å puste; bare å gå oppover trappene gir meg følelsen av å ha løpt maraton et par ganger på rad. Jeg kommer til å føle meg så sprek når jeg kommer ned til havnivå igjen - kanskje jeg faktisk løper maraton da?? ;) Høyden gjør også sitt til at det er noe kjølig i Litang. Ingen har oversikt over hva temperaturen er, men jeg har nå på meg strømpebukse under buksa og t-skjorte og genser under hettegenseren med et skjerf surra rundt halsen - det er altså ikke bare hjemme det er høstkaldt. ;)

De siste ukene har vi ikke blitt lenge på hvert sted, mange av stedene har ikke så altfor mye å by på og vi bruker dem bare som overnattingsteder for å lette på de lange og noe humpete bussreisene. Det holder som regel med et par dager; nok til å sjekke ut det lokale tempelet, gå noen turer i fjellet, vaske noen klær og ta en dusj. :) Alle stedene har sin sjarm da, og hadde vi tatt oss tid til å bli kjent med lokalbefolkningen og stedet hadde vi nok kunnet bli flere måneder på samme sted. Men det var ikke intensjonen med turen. Før vi dro, hadde vi en vag plan over reiseruta i Kina, men de fleste stedene vi har vært innom har vi oppdaget ved hjelp av andre reisende som anbefalte stedene.



Vel, før vi dro fra Litang, dro Alastair og Tomer (en israeler vi har reist med de siste dagene) for å overvære en "Sky Burial" - en lokal "begravelses"-tradisjon. Det hele virker litt for søkt og groteskt for meg, og her er grunnen; jorda er for grunn til at likene kan begraves skikkelig og kremering er for dyrt, så de har funnet en egen måte å bli kvitt likene på som samsvarer godt med deres tanke om at kroppen bare er et skall som er verdiløst etter døden har inntruffet og sjelen har forlatt kroppen. Det de gjør er at de legger kroppen på et steinalter på et fastsatt, øde sted, før en slags prest kutter/sager opp kroppen i små biter (20-30cm) og kaster bitene ut til et femtitalls ventende og sultene gribber. På denne måten gir de kroppen tilbake til jorda - helt gratis. Vel, noe bisart for meg, men Alastair ville nå se hendelsen. Desverre (??) var det ingen lik den dagen, så gutta kom tilbake kom tilbake uten blodige bilder på netthinna, men noen artige bilder av flygende gribber.

Reisen videre fra Litang gikk til Daocheng, nok en mellomstasjon på vei til Shangri La. Sistnevnte sted er et koselig, lite sted, fullt av kinesiske turister. ;) Planen er å bli her i to netter før turen går videre til Tiger Leaping Gorge - en dyp og visstnok veldig flott kløft som vi skal bruke to dager på å gå langs.

Forresten, vi har begge fått jobbtilbud som dykkeinstruktører i Thailand med start 1. november. Vi skal i tenkeboksen, men jeg tror vi takker ja! :)

Bilde 1: Helene og sjåføren som var grei og kjørte oss fra Litang til Daocheng (3 timer) for bare 50 Yuan per snute.
Bilde 2: Chinglish - en artig blanding av kinesisk og engelsk kan leses overalt - men hva betyr det egentlig??
Bilde 3: Alastair leker med to gutter i Litang.
Bilde 4:En tibetansk dame i solnedgangen i Litang.

Uvant i vestens øyne

Å oppleve Kina med vestens øyne tjener ikke landet rettferdighet, hadde jeg blitt født og oppvokst her hadde jeg antagelig ikke reagert på de tingene jeg nå synes er meget merkverdig. Landet Kina er meget vakkert, på mange måter minner det om Norge; høye snødekte fjell, dype daler og gresskledte åser. Alle steder med respekt for seg selv har minst ett tempel og, særlig her i Sichuan, er mange av husene flott dekorert i Tibetansk stil. Det uvante, slik jeg, med mine vestlige øyne, ser det, er menneskene og hva de gjør med landet sitt og hvordan de oppfører seg. Jeg nevnte at ethvert sted har et tempel, men de har også enorme mengder betongblokker, som antagelig skal bli leiligheter etterhvert, strødd hist og pist uten tanke på naturen rundt eller om de rett og slett bygger rundt hele tempelet. Det er kraner og sprengt stein overalt og ødelegger hva jeg mener er flott natur og gammel historie.
Søppel er også noe som ikke hører hjemme i en søppelbøtte her i landet. Tomme flasker, potetgullposer, brukt dopapir (for det kaster man ikke i toalettet!!) og annet rask kastes bare rett ut på gata eller i beste fall i rennesteinen. Flotte naturstier opp i fjellene er totalt dekket av søppel og bare turister ser til å legge merke til det. Det mest overraskende er kanskje at rundt templene er det aller verst. Jeg skulle vel tro at nonnene og munkene ser på jordkloden som sitt hjem de ikke vil forsøple, men nei.
De raper og promper høylytt midt i samtale med andre folk uten tanke på at det er noe verre enn å klø seg å armen. Jeg prøver å ikke være fisefin, men det er noe uvant at folk letter på rompa i min retning og sender ut en stinker som jeg noen ganger mistenker det er klumper i... I Danba var vi i et nonnekloster og en av nonnene viste oss rundt. Midt i en setning kom det en skikkelig mannerap ut - og det av ei nonne!! Ikke at det er verre for ei nonne å rape enn andre, men igjen - noe uvant.
En annen uvant sak her er spytting, det spyttes overalt og hele tida. På gata, i butikken, på bussen, på spisesteder, det spiller ingen rolle. Det harkes og hostes opp noen klaser som deretter blir spytta ut som svære geléklumper - det er bare å flytte på beina for her tas det ingen hensyn. Igjen - jeg prøver å ikke være fisefin, men det hender jeg hever øyebrynene såpass ar jeg er redd de skal sette seg fast i hårfestet; jeg blir like overrasket hver gang over hvor det faktisk går an å spytte uten at noen reagerer!
Det bor over én milliard mennesker i dette landet og de aller fleste bor på landsbygda, der det ikke vanker altfor mange utlendinger. Det er flott for oss å slippe å vasse i turister, men det resulterer i at kommunikasjonen til tider er vanskelig. Hvis vi uttaler et ord eller et stedsnavn litt feil, forstår de ikke hva vi mener og bare snur ryggen til. Kroppspåk er heller ikke alltid like vellykket. Hvis vi prøver å mime det jeg trodde var det nokså internasjonale tegnet for "sove" bare ser de spørrende på oss, og hvis vi prøver å etterligne en som styrer et ratt mens vi sier det kinesiske ordet for buss, bare ler de.. Ikke veit jeg, men jeg tipper de ikke er mestere i mimeleken... ;)



Alt dette er med på å lage en flott reiseerfaring og spesielt når det blandes inn med fantastiske opplevelser vi også har hatt så langt i Kina.
Vi har sitti på hesteryggen i Tagong i over to timer for å komme opp på gresslettene 3800 m.o.h. for så å se en liten landsby der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det var gress og Yak-kyr så langt øyet kunne se, med et høyt snødekt fjell i bakrunnen - fantastisk!! Og midt i det hele var det en klynge telt der nomadene holdt til og et steinkast unna; en liten landsby og (selvfølgelig) et tempel. Guidene våre var herlige mennesker som var meget tålmodige og blide. Det var steikende sol og vi tenkte ikke på solkrem, så vi kom ned som noen neonlys. :)
Vi har blitt satt av bussen midt i ingenmannsland, nærmere bestemt Bai Mei, med et vagt løfte om at bussen videre til Danba gikk om et par timer. Så der satt vi da, midt i et veikryss, og venta på bussen som kanskje skulle komme. Etter bare 15 minutter kom det en personbil forbi, vi veiva og vifta, bilen stoppa og til vår glede skulle mannen til Danba! Så vi holdt en liten, herlig mann med selskap i 2,5 timer helt fram til Danba - og han nekta å ta betaling for skyssen! :)
Vi har besøkt en gammel landsby i Danba, der de har vakttårn fra 1400-tallet spredd utover maisåkrene - fantasisk vakkert! Vi gikk nesten helt til toppen og fikk en fantastisk utsikt over landsbyen med fjellene i bakgrunnen. Stillheten var kun avbrutt av fuglekvitter og sko mot falne blader, og jeg fikk en skikkelig høst-følelse. :) Hehe, jeg savner de skiftende årstidne, gitt.

Bilde 1: Et tempel på høylandet i Tagong.
Bilde 2: Vi venter gatelangs på en buss som kanskje kommer om et par timer...
Bilde 3: ...men vi fikk haik med en snill mann!
Bilde 4: Et av vakttårnene i Danba.