Vi humper og dumper videre

Etter åtte timer langs en uvanlig humpete vei i en skranglete buss kom vi oss fra Kang Ding til Litang, en småby som blir kalt "The Wild East". Det er lett å sammenligne byen med en gammeldags western by; du bare bytter ut hestene med motorsykler, cowboyer med tibetanere og hjemmebrygga øl med melke-te. Byen ligger 4100 m.o.h. så det er tungt å puste; bare å gå oppover trappene gir meg følelsen av å ha løpt maraton et par ganger på rad. Jeg kommer til å føle meg så sprek når jeg kommer ned til havnivå igjen - kanskje jeg faktisk løper maraton da?? ;) Høyden gjør også sitt til at det er noe kjølig i Litang. Ingen har oversikt over hva temperaturen er, men jeg har nå på meg strømpebukse under buksa og t-skjorte og genser under hettegenseren med et skjerf surra rundt halsen - det er altså ikke bare hjemme det er høstkaldt. ;)

De siste ukene har vi ikke blitt lenge på hvert sted, mange av stedene har ikke så altfor mye å by på og vi bruker dem bare som overnattingsteder for å lette på de lange og noe humpete bussreisene. Det holder som regel med et par dager; nok til å sjekke ut det lokale tempelet, gå noen turer i fjellet, vaske noen klær og ta en dusj. :) Alle stedene har sin sjarm da, og hadde vi tatt oss tid til å bli kjent med lokalbefolkningen og stedet hadde vi nok kunnet bli flere måneder på samme sted. Men det var ikke intensjonen med turen. Før vi dro, hadde vi en vag plan over reiseruta i Kina, men de fleste stedene vi har vært innom har vi oppdaget ved hjelp av andre reisende som anbefalte stedene.



Vel, før vi dro fra Litang, dro Alastair og Tomer (en israeler vi har reist med de siste dagene) for å overvære en "Sky Burial" - en lokal "begravelses"-tradisjon. Det hele virker litt for søkt og groteskt for meg, og her er grunnen; jorda er for grunn til at likene kan begraves skikkelig og kremering er for dyrt, så de har funnet en egen måte å bli kvitt likene på som samsvarer godt med deres tanke om at kroppen bare er et skall som er verdiløst etter døden har inntruffet og sjelen har forlatt kroppen. Det de gjør er at de legger kroppen på et steinalter på et fastsatt, øde sted, før en slags prest kutter/sager opp kroppen i små biter (20-30cm) og kaster bitene ut til et femtitalls ventende og sultene gribber. På denne måten gir de kroppen tilbake til jorda - helt gratis. Vel, noe bisart for meg, men Alastair ville nå se hendelsen. Desverre (??) var det ingen lik den dagen, så gutta kom tilbake kom tilbake uten blodige bilder på netthinna, men noen artige bilder av flygende gribber.

Reisen videre fra Litang gikk til Daocheng, nok en mellomstasjon på vei til Shangri La. Sistnevnte sted er et koselig, lite sted, fullt av kinesiske turister. ;) Planen er å bli her i to netter før turen går videre til Tiger Leaping Gorge - en dyp og visstnok veldig flott kløft som vi skal bruke to dager på å gå langs.

Forresten, vi har begge fått jobbtilbud som dykkeinstruktører i Thailand med start 1. november. Vi skal i tenkeboksen, men jeg tror vi takker ja! :)

Bilde 1: Helene og sjåføren som var grei og kjørte oss fra Litang til Daocheng (3 timer) for bare 50 Yuan per snute.
Bilde 2: Chinglish - en artig blanding av kinesisk og engelsk kan leses overalt - men hva betyr det egentlig??
Bilde 3: Alastair leker med to gutter i Litang.
Bilde 4:En tibetansk dame i solnedgangen i Litang.

Uvant i vestens øyne

Å oppleve Kina med vestens øyne tjener ikke landet rettferdighet, hadde jeg blitt født og oppvokst her hadde jeg antagelig ikke reagert på de tingene jeg nå synes er meget merkverdig. Landet Kina er meget vakkert, på mange måter minner det om Norge; høye snødekte fjell, dype daler og gresskledte åser. Alle steder med respekt for seg selv har minst ett tempel og, særlig her i Sichuan, er mange av husene flott dekorert i Tibetansk stil. Det uvante, slik jeg, med mine vestlige øyne, ser det, er menneskene og hva de gjør med landet sitt og hvordan de oppfører seg. Jeg nevnte at ethvert sted har et tempel, men de har også enorme mengder betongblokker, som antagelig skal bli leiligheter etterhvert, strødd hist og pist uten tanke på naturen rundt eller om de rett og slett bygger rundt hele tempelet. Det er kraner og sprengt stein overalt og ødelegger hva jeg mener er flott natur og gammel historie.
Søppel er også noe som ikke hører hjemme i en søppelbøtte her i landet. Tomme flasker, potetgullposer, brukt dopapir (for det kaster man ikke i toalettet!!) og annet rask kastes bare rett ut på gata eller i beste fall i rennesteinen. Flotte naturstier opp i fjellene er totalt dekket av søppel og bare turister ser til å legge merke til det. Det mest overraskende er kanskje at rundt templene er det aller verst. Jeg skulle vel tro at nonnene og munkene ser på jordkloden som sitt hjem de ikke vil forsøple, men nei.
De raper og promper høylytt midt i samtale med andre folk uten tanke på at det er noe verre enn å klø seg å armen. Jeg prøver å ikke være fisefin, men det er noe uvant at folk letter på rompa i min retning og sender ut en stinker som jeg noen ganger mistenker det er klumper i... I Danba var vi i et nonnekloster og en av nonnene viste oss rundt. Midt i en setning kom det en skikkelig mannerap ut - og det av ei nonne!! Ikke at det er verre for ei nonne å rape enn andre, men igjen - noe uvant.
En annen uvant sak her er spytting, det spyttes overalt og hele tida. På gata, i butikken, på bussen, på spisesteder, det spiller ingen rolle. Det harkes og hostes opp noen klaser som deretter blir spytta ut som svære geléklumper - det er bare å flytte på beina for her tas det ingen hensyn. Igjen - jeg prøver å ikke være fisefin, men det hender jeg hever øyebrynene såpass ar jeg er redd de skal sette seg fast i hårfestet; jeg blir like overrasket hver gang over hvor det faktisk går an å spytte uten at noen reagerer!
Det bor over én milliard mennesker i dette landet og de aller fleste bor på landsbygda, der det ikke vanker altfor mange utlendinger. Det er flott for oss å slippe å vasse i turister, men det resulterer i at kommunikasjonen til tider er vanskelig. Hvis vi uttaler et ord eller et stedsnavn litt feil, forstår de ikke hva vi mener og bare snur ryggen til. Kroppspåk er heller ikke alltid like vellykket. Hvis vi prøver å mime det jeg trodde var det nokså internasjonale tegnet for "sove" bare ser de spørrende på oss, og hvis vi prøver å etterligne en som styrer et ratt mens vi sier det kinesiske ordet for buss, bare ler de.. Ikke veit jeg, men jeg tipper de ikke er mestere i mimeleken... ;)



Alt dette er med på å lage en flott reiseerfaring og spesielt når det blandes inn med fantastiske opplevelser vi også har hatt så langt i Kina.
Vi har sitti på hesteryggen i Tagong i over to timer for å komme opp på gresslettene 3800 m.o.h. for så å se en liten landsby der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det var gress og Yak-kyr så langt øyet kunne se, med et høyt snødekt fjell i bakrunnen - fantastisk!! Og midt i det hele var det en klynge telt der nomadene holdt til og et steinkast unna; en liten landsby og (selvfølgelig) et tempel. Guidene våre var herlige mennesker som var meget tålmodige og blide. Det var steikende sol og vi tenkte ikke på solkrem, så vi kom ned som noen neonlys. :)
Vi har blitt satt av bussen midt i ingenmannsland, nærmere bestemt Bai Mei, med et vagt løfte om at bussen videre til Danba gikk om et par timer. Så der satt vi da, midt i et veikryss, og venta på bussen som kanskje skulle komme. Etter bare 15 minutter kom det en personbil forbi, vi veiva og vifta, bilen stoppa og til vår glede skulle mannen til Danba! Så vi holdt en liten, herlig mann med selskap i 2,5 timer helt fram til Danba - og han nekta å ta betaling for skyssen! :)
Vi har besøkt en gammel landsby i Danba, der de har vakttårn fra 1400-tallet spredd utover maisåkrene - fantasisk vakkert! Vi gikk nesten helt til toppen og fikk en fantastisk utsikt over landsbyen med fjellene i bakgrunnen. Stillheten var kun avbrutt av fuglekvitter og sko mot falne blader, og jeg fikk en skikkelig høst-følelse. :) Hehe, jeg savner de skiftende årstidne, gitt.

Bilde 1: Et tempel på høylandet i Tagong.
Bilde 2: Vi venter gatelangs på en buss som kanskje kommer om et par timer...
Bilde 3: ...men vi fikk haik med en snill mann!
Bilde 4: Et av vakttårnene i Danba.

Kang Ding

Etter sju timer på en buss langs trange, svingete og bratte veier var vi ute av asfaltjungelen og godt inni "det virkelige Kina". Vi er nesten på grensa til Tibet, mer eller mindre midt i Kina. Vi skal ikke starte den diskusjonen her; om Tibet er en del av Kina eller ikke, folk har sterkt ulike meninger om den saken og det er ikke helt trygt å skrike meningene sine høyest i dette noe kontrollerende landet. Uavhengig av det er det iallefall mye mer "tibetansk" kultur her enn vi har sett tidligere. Tibetanske knallfarger, klostre, munker, restauranter, butikker og den særegne tibetanske skriften sees overalt.



Uansett, Kang Ding ligger på 2616 m.o.h, så vi var litt lette i hodet da vi steig ut av bussen. Bratte, skogkledte fjellsider så vi på alle kanter, og hostellet vårt lå laaangt oppi fjellet. Vi fikk tak i en taxi, ved hjelp av en engelsktalende munk, og kjørte inntill fjelsiden, men da var det stopp. Resten av veien måtte vi gå opp langs en betonglagt sti som snirkla seg sikksakk oppover, og først da vi trodde vi hadde gått feil to ganger, var vi framme. :) Zhilam hostell eies og drives av et amerikansk ektepar så her er det både hamburger, kake, vin og kaffe og få! Fantastisk! Jeg har prøvd å holde en liten anti-karbohydrat-diett i det siste (å reise fra dykking og sprelloper hver dag i Australia til sofasitting og fete sauser i sommer-Norge var litt av en overraskelse for kroppen og den reagerte ved å gi meg noen ekstra "love-handles"...), men etter å ha ramla inn på hostellet etter en god gåtur i 40 graders vinkel med hele klesskapet på ryggen og så se en fersk gulrotkake stå på benken og skrike navnet mitt, kunne jeg ikke motstå fristelsen! Noen gleder må man bare unne seg. :)

Kang Ding kom som en kjærkommen forandring fra storbyene. Selv om det er bor 180 000 mennesker her og de er midt i en massiv byggeperiode (hvor mange 70-talls betongblokker er det mulig å få klemt inn i en liten dal?), får man følelsen av å være langt, langt vekk. I dag har vi gått en runde nede i byen og tatt en taubane til en park med templer og klstre høyt oppi fjellet. Det var flott utsikt over den mindre flotte byen, og stillheten var fantastisk! Har ikke hørt fuglekvitter og rennende bekker på ukesvis, så det var deilig å bare sitte og høre på ingenting. :)
Det blir en del korte opphold her og der framover. Vi skal stort sett være på knøttsmå plasser tre-fire timers bussreise fra hverandre og har planlagt noen "home stays", det vil si at vi bor hjemme hos folk. Vi har ikke vært ute av byen lenge, men jeg føler allerede at jeg liker dette bedre! :)
Jeg har ingen aning om hvordan det blir med internett framover, men jeg lover å blogge når jeg kan. ;)

Det har ikke vært så enkelt å legge ved bilder på denne bloggen - det har ikke vært så enkelt å få ut denne bloggen i det hele tatt, men Anine har vært til stor hjelp med å klippe og lime fra e-poster jeg sender henne. Til nå har det ikke vært mulig å sende ved bilder på e-post, men av en eller annen grunn går det nå. Kanskje fordi vi er på grensa til Tibet?? ;)

Bilde 1: Hostellet vi bor på i Kang Ding.
Bilde 2: Inngangen til tempelparken der de ofret til gudene ved å henge opp et uvisst antall stoffbiter på ei snor.
Bilde 3: Utsikt over fjellene fra taubanen.

Snart ut av asfaltjungelen

Den siste dagen vi var i Xi'an begynte jeg å bli småforkjøla så det var en slapp siste dag. På togturen til Chengdu blei jeg enda verre og jeg har vært hanglete i et par dager nå. Sikkert en blanding av aircondition, ny bakterieflora og chilipepper ut av en annen verden. ;)
Togturen var grusom! Ikke bare rant nesa og hodet verka, men fyren i nabokøya snorka som en slaktegris og stank fra latrine og sigaretter blanda seg sammen med dunstene fra overkokte kyllingføtter som ble solgt på trillevognene. Godt turen bare varte 18 timer, sier nå jeg. ;)

Vel, vi er nå iallefall i Chengdu - "hovedstaden" i provinsen Sichuan. Det er nok en storby med høye bygninger, mye trafikk, betong, asfalt, men med én og annen koselig park som en liten overraskelse her og der. Når sant skal sies begynner vi å bli litt lei av storbyer nå, det er ikke så voldsomt stor forskjell fra den ene til den andre, så det skal bli deilig å komme seg ut på landet. Vi drar med buss til Kang Ding i morra og det skal bli spennende. Det er visstnok en småby med rundt 180 tusen innbyggere, men det er vesentlig mindre enn hva vi har sett til nå.

Jeg har hørt om Sichuan via menyene på diverse kinarestauranter hjemme i Norge og jeg visste at provinsen var kjent for sterk mat. Det var faktisk en av grunnene til at vi tok turen innom Sichuan, nettop for å smake ekte Sichuankrydret mat - og det har vi fått smake!! Det brukes mye fersk chillipepper og det er sterkt nok i seg selv, men de små Sichuan pepperkornene er helt vanvittige! De er ikke sterke på lik måte som jeg er vant til, men de lammer munnen og tunga så man skal være i stand til å spise mer av den sterke chillipepperen. Alastair og jeg tok turen innom en restaurant for å smake den berømte retten; Hot Pot. Det er en slags fonduegryte der man putter diverse kjøtt og grønnsaker oppi kokende olje, men her var oljen knallrød av chilli og Sichuanpepper. Etter noen minutter var all følelse i munnen borte og da kunne vi bare knaske de chilliene som minutter tidligere hadde vært dødlig sterke. :)

Vi har vært i Kina bare i drøye to uker, men har allikevel reist mye. Det er veldig annerledes enn hva jeg var vant med fra Australia der jeg mer eller mindre var i Cairns hele tida. Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det like godt, jeg synes det kan være litt slitsomt å reise videre etter bare et par-tre dager hele tida, men det kan hende det forandrer seg når vi kommer oss ut av byene.

Anines hjørne

Det har vært en stund siden vi har hørt noe fra våre globetroll og mange lurer på når neste blogg kommer. Helene har blitt informert om etterspørselen her ifra Norge. Vi vil jo ha noe å lese på til kaffekoppen vår. Det er lovet et lengre blogg innlegg snart, men fåreløbig får vi nøye oss med denne lille hilsnen.

-Jeg har vaert sjuk og svak de siste dagene, derfor ingen blogg. Jeg er frisk igjen naa, bare litt tett i nesa. Er i Sichuan naa, og jeg maa si at "sterk" Sichuan mat i Norge er IKKE sterk... Til og med pappa hadde hatt troebbel!! ;)

Hils folket!

Xi'an

Vi har vært i Kina i et par uker nå og vi blir stadig overrasket over hvor egoistiske og frekke mange er. Dette er antagelig helt feil, og det stemmer ikke med de kineserne vi har blitt kjent med, og skal jeg være ærlig så er det vel bare "annerledes", men i vestlige øyne er det relativt frekt. De harker opp spytt fra dypt i magan og spytter ut på gata, det spiller ingen rolle om det er en fot i veien eller ikke. Skal man inn eller ut av tog, buss eller t-bane må man sloss gjennom folk som nekter å flytte seg - selv om det er mer enn plass nok. Køsystemet er "først til mølla" og ingen sier unnskyld hvis de tråkker eller sykler på foten din. I Shanghai måtte vi gjennom små båser for å komme seg ut av t-banestasjonen, akkurat som i London. Akkurat da jeg putta billetten min inn for å gå gjennom porten, var det en liten jævel som sneik seg foran og brukte opp min tur. Billetten min var inni maskinen og jeg sto på feil side.. De andre backpackerne vi har møtt sier det samme, og vi har små diskusjoner om det er noe i det hele tatt som fornærmer kinesere - vi har ikke funnet noe enda.
Sånn, da var litt av den frustrasjonen vekk og jeg kan skrive om hyggelige ting. :)
 
Xi'an var tidligere Kinas hovedstad og var starten på Silkeveien. I dag er Xi'an en vesentlig mindre by enn både Beijing og Shanghai, men mye mer livlig. Biler, mopeder, sykler og mennesker smelter sammen med gatemat, sølepytter og basarer. Dette er det lengste oppholdet vi har hatt på ett sted i Kina og det er vi glade for. Vi bor på et koselig hostell sentralt innenfor bymurene, har møtt mange hyggelige mennesker og sett mye spennende. Hostellet har mange sosiale aktiviteter; blant annet spisepinnekonkurranse. Ikke for å skryte altfor mye, men jeg har en premie i sekken bestående av små terracotta krigere. ;)
 
Selve bykjernen er innenfor en bymur. En av dagene leide vi sykler og sykla rundt. Vi kom ikke lannge veien før dekket på tandemsykkelen punkterte og vi måtte gå tilbake. På neste sykkel var setet uvanlig lavt og ujusterbart. Da var det ikke flere tandemsykler igjen så vi måtte ta to. Etter noen minutter hoppa kjeden på Alastairs sykkel av, men han klarte å fikse det på egenhånd. Etter et par hundre meter falt pedalen hans av og det var verre å fikse, så da var det bare å snu og gå tilbake igjen. Vi ville ha en ny sykkel, men utleieren ville hjem for å spise så det var slutt på moroa. Vi fikk altså ikke sykla altfor mye av den 1,4 km lange muren, men vi fikk iallefall gått litt og sett utsikt over byen. :)
Det er et muslimsk kvartal her og det er her den beste gatematen finnes. Enten det er spyd med kjøtt eller grønnsaker, suppe, dumplings eller sandwich selges det på gata for en billig penge (2-10 kr). Vi sitter på små stoler i veien eller bare tar det i hånda, og det smaker helt fantastisk! Mye bedre enn restaurantmat! I det muslimske kvarteret er det også et stort marked hele uka med diverse klær, smykker, ulike kinesiske spill og annet dilldall. :) Her kommer virkelig pruteferdighetene på prøve og mine er ikke særlig tess - enda. ;) Jeg har kjøpt noen saker og ting - antagelig til en grådig overpris - haha. :)
Mange av de tidligere keiserne har laget gravkammer til seg selv med tilhørende skattekammer rundt Xi'an og vi valgte ut én av dem; Keiser Jingdi. Det var helt greit å se alle gjenstandene de hadde gravlagt, men det var ikke spesielt spennende. Som de aller fleste andre gravkamrene, er de fortsatt inntakt, for det er for dyrt å åpne de uten å ødelegge noe. Ingen gravrøvere har prøvd seg heller så gravene ligger som svære gresshauger ved siden av skattekamrene.
Xi'an er nok mest kjent for Terracotta hæren, så vi måtte ta turen. Det var tre ulike hærer; én med 1300 krigere og hester. Det er ikke gravd ut mange av krigerne her og de få som er gravd ut er mer eller mindre ødelagt. En annen hær har 72 krigere og hester. Her er de fleste gravd ut og det er for det meste generaler. Den største, og mest besømte berømte, hæren er på 6000 krigere, alle klare til krig. Alle 6000 er ikke gravd ut enda, men det var et mektig syn! Vi så også ulike rustninger, seletøy og våpen. Alle våpnene var krombelagt for å hindre at jernet rustet; ganske imponerende, med tanke på europeerne "fant" krom 2200 år seinere. ;)
Det eneste vi har igjen å gjøre her er å se et fontene, -og lysshow ved den kjente Goose Pagoda. Det begynner ikke før kl 21 om kvelden og vi har utsatt det hver kveld, ;) Vi har bare to kvelder igjen og i kveld er vi for late, så vi skal gå i morra, :)
Turen videre går til Sichuan - det blir stas!

Shanghai

Hei igjen, godtfolk.
Bloggsiden er fremdeles utilgjengelig i dette ellers så åpne landet... haha. Men det stopper ikke meg, så her kommer et nytt innlegg. Føl dere fri til å koke en kopp kaffe (eller kinesisk te), len dere godt tilbake i godstolen og vær skikkelig misunnelig - for dette er knall! Når det er sagt, er dere alle velkomne til å feire jul sammen med oss et sted i sør-øst Asia!! :)

Shanghai

Etter en ti og en halv timers togtur fra Beijing kom vi til Shanghai. En stor by med masse liv og røre - en total kontrast til Beijing. Her er det ikke mye at det "typisk" kinesiske som Beijing hadde å by på. Her er den ene skyskraperen høyere enn den andre og neonlysene står i kø for å få oppmerksomheten, det er et vanvittig folkemylder og trafikken går i alle retninger på èn gang. Her kjenner man at man lever! :)
På tross av at jeg liker kultur, historie og museer, er nok Shanghai min favoritt over Beijing. I går var vi ute i byen til utpå kveldingen og å se alle bygningene på begge sider av elva totalt opplyst var helt fantastisk! På den ene siden var det eldre og mer erverdige bygninger dekket av små lyspærer og laserstråler, mens det på andre siden var toppmoderne skyhøye og opplyste skyskrapere. På selve elva gikk det turistbåter med musikk og neonlys. Denne byen sover aldri!
Her i Shanghai har vi prøvd oss på t-banesystemet og det var travelt, men effektivt, så vi har rukket å se masse på kort tid; gamlebyen, finanssenteret, gåstripa langs elva (The Bund), Shanghai museum, People's square og mer til. Èn av måtene å komme seg over elva på er gjennom The Bund Sightseeing Tunnel. Det er en tunnel som går under elva fra "gamle" Shangai til finansdelen av Shanghai, og er den store, nye "must see" attraksjonen i Shanghai. Gudene veit hvorfor?!? Det var ikke annet enn en betonggrå tunnel dekket av blinkende neonlys - og dèt for 110 Yuan tur-retur!

Vel, Shanghai er en flott og spennende by vi gjerne skulle brukt mer tid på, men det er dyrt og vi ønsker å bruke mer tid på landsbygdene enn i byene, så vi rusler videre allerede mandag kveld. Da skal vi ta et nytt tog, denne gangen til Xi'an, hvor vi skal se blant annet Terracotta-krigerne. Jeg gleder meg veldig til det!! Turen er ment å vare 16 timer, men etter den forrige togturen har vi lært at de gjerne slenger på et par ekstra timer... Det er i alle fall billig med offentlig transport her; turen til Xi'an kosta 186 Yuan (=186 NOK) per person.
Vi har brukt noen kronasjer her nede, men vi trøster oss med at vi kun har vært i storbyene hvor prisene ikke er kjent for å være lave. Vi håper og tror at landsbygda er billigere. Ikke for det; man får et godt måltid for to personer til ca 80 Yuan, en enkeltbillett på t-banen koster 3 Yuan og en 1/2 vann koster alt fra 1-3 Yuan. Det er hostellene og attraksjonene som koster penger, og det må da være lov å kose seg litt også selv om man er på backpacker-tur! :)

Helene på besøk i Anines hjørne

Helene har desverre ikke tilgang til bloggen sin der borte i Kina, så jeg har valgt å la henne låne en bit av mitt hjørne.
Det er mange der ute som lurer på hvordan det går med globetrolterne våre, så Helene har prøvd å nå oss alle på mail, men for alle dere andre, her kommer altså en aldri så liten oppdatering fra Kina.

Hei, hei. :)
Her kommer en aldri saa liten hilsen fra Beijing.
Det viser seg at baade Facebook og min bloggside er sperret her i Kina. Eller, som de selv sier, "noen ganger virker sidene, andre ganger ikke", saa jeg kan dermed ikke love hyppige blogginnlegg. Det er dermed ikke sagt at jeg ikke blogger, jeg gjoer det nemlig like mye for min egen del som for dere - hehe. ;)

Det jeg hadde tenkt aa blogge om denne gangen, kommer derfor paa mail til dere her. Jeg hadde planer om aa legge ved noen bilder ogsaa, men det aksepterer ikke denne datamaskinen. I allefall ikke denne gangen... ;)
Det er ikke braasikkert at jeg har riktig mailadresse til alle, saa vaer snill aa hilse alle kjente! :)

Ni hao

Ni hao betyr hei på kinesisk og det er noe vi lærte oss fort, for selv om Beijing er hovedstaden, snakkes det ikke altfor mye engelsk her..
Vel, for å begynne med begynnelsen; vi dro avgårde på torsdag, satt tre timer på fly til Moskva, venta 18 timer (!) på flyplassen, satt sju nye timer på fly for så å lande i Beijing klokka ett natt til lørdag. Vi losjerte oss inn på Leo Hostel, som ligger i ei hyggelig, men travel gate midt i gamlebyen.

Vi blei relativt raskt kvitt jetlaget og vi har allerede rukket å oppleve en del. Lørdag så vi solnedgangen på Tiananmen Square, der både jeg og Alastair var populære motiv. Vi måtte stille oss ved siden av familier, holde babyer og vise V-tegn mens folk tok bilder av "blond people!!"
Søndag rusla vi rundt i The Forbidden City, som ikke er sååå forbidden bare du har penga klare ved inngangen. :) Det kosta 60 Yuan (=60 NOK) å komme inn, og vi brukte stort sett hele dagen på å rusle gjennom byen som er på ca én km. Vi spiste også Peking Duck og til vår overraskelse smakte det helt likt som i Europa. Jeg hadde innbilt meg at "kinamat" ikke smakte like vestlig her, men joda. Nå skal det sies at de også serverer mye rart her også; slange, edderkopp, sauepenis og blekkspruttentakler - som jeg holder meg godt unna! :)
Mandag tok vi en sykkel-taxi vi til Temple of Heaven Park. Det var en koselig park med flotte bygninger og en rolig atmosfære midt i Beijing.
Tirsdag dro vi avgårde til den kinesiske mur, eller rettere sagt, The ancient wall. Dette var nemmelig en del av den originale muren som ikke er pusset opp og bygget på nytt for turistene. Turen var på rundt én mil og ekstremt bratt! Det var meget slitsomt, men fantastisk å se muren snirkle seg sikksakk oppover og nedover fjellskrentene. Naturen var også flott, med grønne åser og blomster. Siden dette ikke var den "turistiske" delen, var det bare folk fra vårt hostell der, og det var deilig å slippe folkehavet. Tirsdag kveld besøkte vi et tempel som ligger på den høyeste toppen i Beijing så vi fikk en flott utsikt over Beijing By Night. :)
I dag stilte vi oss i kø for å se Chairman Mao Memorial Hall. Det var en meget kort affære, for vaktene tillot ikke at man stoppa for å se eller ta bilder, man måtte bare gå borbi mens man titta på Mao som lå inni en glasskiste. Om det var den ekte skrotten eller ikke, strides de lærde om, men vi har iallefall sett den.

Jeg hadde ikke lest så altfor mye om Beijing på forhånd, så jeg hadde egentlig ingen klare bilder på hvordan det skulle være her, men jeg må allikevel si at det både er mindre folk, bråk og trafikk enn jeg hadde forestilt meg. Ingen har prøvd å rappe veska mi eller lure meg inn i mørke gater - det hjelper kanskje å ha en to meter lang skjeggebust ved min side?? Ikke veit jeg.. ;)
Vi bor som sagt i den gamle delen av Beijing der alle bygningene er "typisk kinesiske" - hva nå det egentlig enn er, men vi har også besøkt det mer moderne strøket med høye bygninger og neonlys overalt.
Vi har planlagt litt framover, men ikke altfor mye - kan ikke ta vekk det spenningsmomentet. ;) Vi forlater Beijing i morgen, torsdag. Da skal vi ta toget til Shanghai - visstnok et raskt tog, så det tar bare ni timer..

Klemmer fra Helene