Ved innsjekkskranken i Thailand ville de ikke la oss komme på flyet til Jordan fordi vi ikke hadde returbillett ut av Jordan, og de mente at Jordan dermed ikke ville slippe oss inn. Etter en del mas og kjas og dådyøyne og «please, please» lot de oss sjekke inn på flyet. Vi hadde god tid; etter den trøblete innsjekken hadde vi 2,5 time til avgang, men køen til passkontrollen var lang – nesten to timer!! Flere rakk ikke flyet, men vi var heldige og kom oss på i tide. Én måneds turistvisum til Jordan koster 20 Dinarer, som tilsvarer ca 200 kroner. Vi hadde ingen Dinarer på oss og satte vår lit til en minibank, men den eneste minibanken i ankomsthallen var selvfølgeklig ute av drift. Heldigvis møtte vi på en hjelpsom vakt som tok Alastair ut av ankomsthallen for å kunne ta ut penger, for så å kjøpe visum, stempel i passet og *vips* så var vi i Jordan. :) Ikke noe problem pga manglende returbillett slik de hevdet i Thailand, altså. ;)
Vi leide en bil på flyplassen og kjørte fra hovedstaden Amman til Aqaba. En tidvis hompete tur, men utrolig flott! Vi kjørte langs Dødehavet en stund før det bar over fjellet mot kysten av Rødehavet. Vi har kommet oss inn i leiligheten vi deler med to andre kollegaer, har utforsket litt av byen her og har selvfølgelig dykket i Rødehavet. Når det gjelder dykking, er jeg en stor fan av koraller. Thailand hadde mest fisk, ikke så mange koraller, mens her er det flust av dem og jeg storkoser meg under vann! Selv om jeg er en hardbarka (?) nordkvinne, må jeg si at vannet er litt vel kjølig! 23,5 grader høres forfriskende ut, men når du er nede på 20-30 meter i 40 minutter så blir det kaldt!!
Bildene er fra kjøreturen mellom Amman og Aqaba. Langs Dødehavet en stund så over fjellene.
Hollywood har delvis korrupert mitt syn på arabere, og jeg vil være raskt ute med å beklage at jeg har sett på mørke menn med bart med en viss skeptisme. Mitt førsteinntrykk av Jordanere er nemlig stikk motsatt; de er veldig hyggelige, og alle sier «Welcome to Jordan» med et stort smil så fort de ser oss. Ingen skumle blikk, damer med sabler under burkaen eller «laken-gubber» som vist på TV.
Dykkesenteret vi har jobb i er en interessant sak. Saken er at de ikke har blitt registrert som et PADI dykkesenter – enda. Alt papirarbeidet er ikke i boks og de venter fortsatt på utstyr og en utbygning, før senteret offisielt kan åpne. Sjefen sier én uke, men etter hva vi forstår kan det ta enda lengre tid. Vi har allerede hatt hvert våre kurs, men det er litt ekstra styr fordi vi ikke har papirene vi trenger osv. Jobben her er derfor litt mer mas og litt mindre organisert enn forventet, så vi får se hvor lenge vi blir. Vi må finne en balanse mellom å gi opp for tidlig og å «sløse bort» tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar