Fantastisk ferie

Dagen etter Sanna og Chris dro tilbake til Australia, kom en annen eks-kollega fra Cairns til Tulemben i Bali - Arek. Etter halvannen dag med dykking, noen drinker, "catching up" og kulturelle innslag i form av tradisjonell balinesisk dans, dro vi fra dykking i Tulamben til byfasiliteter og ape-park i Ubud, lenger sør i Bali.

Kulturelt innslag i form av tradisjonell dans i dradisjonelle drakter.

Dykking i Bali må sies å ha vært fantastisk! Vi har sett så mye jeg aldri har sett tidligere; Mola Mola(eller sun fish), pygmé sjøhest, elektriske muslinger, moreneåler i leopardmønster.... :) :) At ikke alle dykker, er uforståelig for meg! ;)

Ubud er den kulturelle hovedstaden i Bali og har dermed alle byfasiliteter man kan ønske seg, deriblant en park full av aper. Man kan kjøpe bananer ved inngangen for å mate apene, og det nytter ikke å gjemme unna godsakene for apene har en luktesans narkotikahunder bare kan drømme om! De hoppa opp på rygger og skuldre, åpna sekker og gravde i lommer - det var om å gjøre å ikke ha løse verdisaker slengende løs, med andre ord. ;)

Det var mye monkey-business i Ubud. Alatair syntes det var moro å leke med apene, men jeg var noe mer skeptisk og holdt en god meters avstand til enhver tid... ;)

Nå er vi atter en gang tilbake i Bangkok, og her blir vi til den 19. mai. Da bærer det til Norge og reisen er over for denne gang. :) I samme slengen ønsker jeg alle nordmenn en riktig god 17.mai-feiring! Håper den feires med vind i håret, ketchup på skjorta, is på kjolen og skjærende hornmusikk! :) Neste år er jeg der og vifter flagget sammen med dere! :)

Gjensyn i Indonesia

Vi ankom Bali uten billett videre til Flores Island (Komodo), det var nemlig umulig å bestille på nett uten et indonesisk visakort... Ikke noe problem; på 45 minutter henta vi baggasjen, sto i visumkø, gikk gjennom tollen, kjøpte flybilletter og sjekka inn! Haha, det kunne man jo prøvd hjemme! ;)

Vi var veldig spente, både for en ferie, verdensberømt dykking og for å se igjen Sanna og Chris fra Australia - og det var sååå moro å se dem igjen - det har gått ett helt år siden sist.
Planen var egentlig å bo på Flores Island for så å ta dagsturer ut til Komodo Island, men vi fikk en fin pris på en "safari" tur - tre netter rundt Komodo øyene. Jeg skjønner godt hvorfor dykkinga i Komodo er verdenskjent! Det var et utrolig mangfold av liv der! Flotte koraller - både harde og myke, små krabber, Mantarokker, hai, reker, nudibranchs... You name it! :) Strømmene var tidvis veldig sterke, så vi hadde gått til innkjøp av kroker som vi kunne holde oss fast i - litt skummelt i begynnelsen, men etterhvert var det veldig moro.

Det var fantastiske koraller rundt Komodo øyene!

Vi bodde og sov enkelt på to båter. Grunnen til at vi fikk turen så billig var at vi dro ut på dagsbåter og måtte sove ute på dekk (dog på madrasser, men utrolig fuktig da det begynte å hølje ned den første natta!!) istedenfor på de fine båtene som egentlig brukes til slike turer. Én av dagene tok vi sppedbåten ut til en strand der de store Komodo Dragene bor. De lokale slang ut kyllingbiter til dem, men vi knipsa bilder som de verste paparazziene! :) Jeg var tøff på avstand, men blei litt skjelven da de kom løpende mot oss...

Alastair sovna på soldekket mellom to av dykkene. Vi besøke Komodo Dragene da vi først var på de kanter.

Det har vært så deilig å slappe av og kose seg de siste dagene. Ikke tenke på penger eller studenter, bare dykke og sole seg med godt selskap! Nå er vi i Tulamben i Bali og her skal vi være i fem dager til. Det er et skipsvrak her, rett ut fra stranda, som vi selvsagt har vært og undersøkt! Sikten her er flott (som i Komodo), så vi kan se vraket med alle korallene veldig tydelig. I dag hadde vi et fantastisk morgendykk! Vi gikk ned til 60 meter - ny rekord for alle involverte, og på vei opp så vi en Mola Mola eller Sun Fish. De er ekstremt skjeldne så vi var i full ekstase da vi nådde overflaten!

Adjø Koh Tao

Det var det - da har vi reist fra Koh Tao. Om det er for siste gang eller ei får vi se på, man skal aldri si aldri. :) De siste dagene har gått med til å pakke (finne ut at sekken er for full, ta noen vanskelige avgjørelser om hvilke skatter som skal bli igjen, pakke på nytt for så å finne ut at man har en hel pose full av nyvasket tøy på vaskeriet nedi gata, så pakke igjen.), vaske leiligheten, betale ned gjeld, ta noen bilder som turister og ligge litt i sola (har fått med meg at årets påske var knall, så jeg må jo sørge for at jeg er brunere enn dere der hjemme - litt flaut ellers!!) Den nest siste dagen vår ble en fuktig aften med mange gode venner og mange liter ytterst smakfulle Margeritadrinker.

Nå er vi i Bangkok, og savner venner fra Koh Tao, men gleder oss veldig til å se Sanna og Chris igjen og til å dykke - kun for moro skyld!

Mange fargerike Mararitaer fikk ned på høykant den siste kvelden vår på øya. :)

Endringer i planene

Vi hadde en plan, og den planen var å jobbe her på Koh Tao til midten av juni for så å dra tilbake til Norge. Vel, planen er nå endret.

For en snau uke siden fikk vi en mail fra våre romkamerater i Cairns, Australia, Sanna og Chris. De inviterte oss med på en dykkeferie på Komodo Islands i Indonesia - fra den 5. Mai allerede. Vel, vi tenkte gjennom saken og har nå bestemt oss for å pakke sekken og dra fra Koh Tao. Noe tidligere enn planlagt, men det er for så vidt greit. Med få turister har det ikke vært mye action i det siste, og Alastair begynte å bli passe lei av den berømte divaen på Buddha View, O, så det var en lett sak å takke ja til dykkeferien. :)

Det er noen ting jeg ikke kommer til å savne når vi drar herfra, men det er klart at varmt vær, billige priser, gode venner, easy life, mopedkjøring og palmesus også gjør det trist å reise fra Koh Tao. Men med en ferie med andre gode venner, dykking og latmannsliv i sikte er det alltids noe lettere å ta farvel. ;)

Bilder med mer

Først noen bilder fra tempelkomplekset Angkor Wat i Kambodsja:

Blant mine favoritter var tempelet med ansikter; Bayon.

En annen favoritt var templene overgrodd av trær; Ta Prohm.

Og så noen bilder av Thai nyttår - Songkran:

Med maling i ansiktet og vannkanonene klare, feiret vi Thai nyttår! :)

Det har ikke skjedd så mye i det siste. Turistene uteblir pga sterke advarsler om storm og uvær, men her har ikke været vært bedre enn på lenge. Jeg tilbringer dagene på stranda for å jevne ut shorts-skillet, mens Alastair tilbringer store mengder tid på den lokale klinikken. Mens jeg og mor var i Kambodsja, mistet han en dykketank på foten sin. Da vi kom tilbake hadde han fortsatt vondt i foten, men den så bra ut. Etter noen dager begynte den å vokse - fort. Etter enda noen dager (jada, han er jo litt jeg-trenger-ikke-hjelp, jeg-vil-klare-sjøl som andre mannfolk også har en tendens til å være.....) dro han på klinikken og de bare rista på hodet mens de begynte å skrape ut puss og dødt kjøtt inni foten. Så nå er han på intravenøs antibiotika hver sjette time, men med godt mot. :) Advarsel: sterke bilder for det sarte øye:

Vannvittig moro

Etter tre opplevelsesrike dager i Kambodsjas hovedstad, Phnom Penh, dro vi videre til Siem Reap, Kambodsjas nest største by, men allikevel et bondeland i forhold. Like utenfor Siem Reap ligger det berømte tempelkomplekset; Angkor Wat. Det består av en mengde templer, alle ulike og bærer preg av den kongen som fikk det bygget. Angkor Wat er navnet på det første tempelet som ble funnet og er det største tempelet i hele komplekset. Mine favoritter var imidlertid et tempel med massevis av steinansikt og et tempel som var igjengrodd med svære trær.
Det var veldig imponerende (!), men etter åtte timer hadde vi to damene fått nok av templer og vendte hjemover i vår overbetalte tuk-tuk.

Nå er vi vel tilbake på Koh Tao i Thailand, og i dag feirer hele øya (og landet forøvrig) Songkran - Thai nyttår. I dag går vi fra år 2253 til 2254. Mamma er overraska over at hun, som er født i 1961, skulle leve til å se år 2254 - jeg er litt imponert selv også. ;)
Songkran er en stor vannfestival der alle får maling i ansiktet og dynkes i vann enten de er unge eller gamle, til fots eller kjører moped. Langs gatene står de klare med svære tønner fylt med vann og farge og spruter i vei med stor fryd. Mor sitter bakpå mopeden min og hviner i fryd mens hun skriker (på norsk....) "Ikke i ansikteeeeet!" ;)

Bilder er ikke internett i stand til å laste opp på selveste Songkran, så det kommer seinere. :)
HAPPY NEW YEAR!!!!

Ut på tur med mamma i bur

Mamma kom seg da endelig ned til Koh Tao, selv om det involverte en ekstra natt på Koh Phangan og styr og ståhei om manglende ferjer til Koh Tao. Dagen hun kom, regnet det selvfølgelig ned i bøtter og spann. ;) Dagen etter var vi heldige, og vi tok en moped-tur rundt på øya, spilte mini-golf og overvar en snorkel-test for Divemasterene på Buddha View. Opp tidlig dagen etter for å reise ut i den store verden; to timer på ferje og sju timer på buss. Mor var ikke helt fornøyd med transporten; det var både kaldt og trangt og ukoselig på bussen, så vi passa på å bestille natt-tog til hjemturen. ;) Etter en natt i Bangkok og en times flytur var vi plutselig i Kambodsja.

Vi tok med mamma på minigolf på Koh Tao.

Hovedstaden, Phnom Penh, er en fin og relativt moderne by. Det er rart å tenke på at Røde Khmner herjet villt for bare et par og tredve år siden. The Killing Fields og Toul Sleng Prison er grusomme bevis på hva som foregikk og hva som hendte med både fiender og allierte av Pol Pot. Det viser tydelig en side av menneskeheten vi ikke bør være så stolte av; tenk at barn, menn og kvinner kunne få seg til å gjøre så inhumane aktiviteter mot sitt eget folk! Mot gamle naboer, sine gamle lærere som hadde vært deres forbilder i årevis, leger som hadde hjulpet dem til verden eller reddet et familiemedlem ved en tidligere anledning. Og for hva?? For å sette Kambodsja tilbake til år null? For å gi all makt til histroieløse ungdommer uten et snev av utdannelse? Det rare er jo, at de aller fleste lederne i Røde Khmer hadde universitetsutdannelse. Forstå det den som forstå det kan.

Toul Sleng Prison var en skole før Røde Khmer gjorde det om til et grufullt torturfengsel. På Killing Fields bruktede blant annet et tre for å slå ihjel babyer og små barn.

Vel, etter mange inntrykk fra drapsmarkene og fengselet, trengte vi en avkobling. Vi gikk nedover langs Mekong elva og fant en takterrasse-bar der vi delte en flaske vin og prata om alt annet bortsett fra Pol Pot og Røde Khmer. Det er deilig å ha mamma på besøk og bare kunne sitte å prate – på norsk! :) Senere fant vi en skandinavisk bar med både kjøttkaker og Linje Akevitt, så jeg ble strålende fornøyd!

I dag har vi vært turister av den kulturelle typen. Vi tusla rundt i Det Kongelige Palasset (som, ironisk nok, var barndomshjemmet til Pol Pot – det er lett å bli kommunist med store visjoner om et klasseløst bondesamfunn når du selv har vokst opp på et slott!) Det var så steikende varmt og vi var jo nødt til å ha på oss anstendige klær, så vi svetta som noen griser, men flott var det! Den ene gullbygningen etter den andre, alle fulle av detaljer og buddha-ansikter, svære gressplener med flotte blomster og nytrimma hekker og uendelige rekker med «småbygninger» og Buddhastatuer. Vi besøkte også Nasjonalmuseet som var fullt av gamle steinstatuer av diverse Hinduguder.

I Det Kongelige Palasset var det mange flotte bygninger og statuer.

Nå er vi igjen plassert på en kafe ved Mekong elva og inntar leskende drikker etter en varm dag.

Gale føtter og regnvær

Èn av resepsjonistene på Buddha View, O, nevøen til eieren, har rykte på seg for å være litt av en bitter diva. Ordene jeg fikk fra han da jeg begynte var: «If you have any questions, ask someone else.» Han er typen som, om gjestene sjekker ut for seint, går inn på rommet deres og kaster klærne deres ut av vinduet. Eller, om kundene stiller for mange dumme spørsmål, kaster kofferten deres ut på gårdsplassen mens han hyler «Get out! Get out!» Det har forsåvidt ikke påvirket meg så mye, bortsett fra at jeg må forklare for kundene hvorfor kofferten deres ligger åpnet på gårdsplassen eller hvorfor trusene deres henger i trærne, men her om dagen fikk det en større påvirkning for meg. Sjefen kom bort til meg og sa at O ikke var fornøyd med meg. Han ville ikke si mer enn at jeg hadde kommet på feil fot med O, så det hadde vært fint om jeg kunne bli freelancer istedenfor å jobbe fast. Outch!! Men en ny erfaring er det; jeg har aldri mista en jobb fordi jeg var på feil fot med nevøen til sjefen før. Trodde ikke føtter hadde så mye å si i dykkebransjen, men der tok jeg sannerlig feil.

Regnet har skylt vekk både veier og skilt.

Nå viser det seg at tidspunktet for mine gale føtter ikke passet så ille. For det første er det kraftig regnvær, vind og flom på øya her, så det er ikke veldig fristende å gå utendørs. Mange steder er veiene regnet bort, palmer ligger strødd utover (ofte over hustak), og strømmen er borte. Det er umulig å kjøre moped flere steder, så folk vasser i knehøyt vann rundt i gatene. De som er mindre heldige, har fått husene sine oversvømt. Alastair dro til Penang i Malaysia med en kompis for å skaffe nytt visum for to dager siden. Det var med nød og neppe de kom seg dit, for nesten ingen ferjeselskaper ville dra avgårde i to meters høye bølger, men de sneik seg med den eneste ferja som gikk den dagen og kom seg til Malaysia. Nå spørs det om de kommer tilbake med det første, for de sitter værfast i Penang. I all min ensomhet, tok jeg mot til meg i går og dro til ei venninne som har agregat (dvs støm, TV, dusj og andre fasiliteter). Der var det flere, så vi er en liten værfast gjeng som sitter her og ser på CSI og drikker vin.

Vannstanden er knehøy så vi unngår som best vi kan å gå utendørs. Jeg og noen venner har bunkret oss inne med kartongvin og mat - det kan absolutt bli verre! ;)

Den andre grunnen til at mine gale føtter kom på et passende tidspunkt, er at jeg får mamma på besøk! :) Hun kommer ned hit den 31. mars. (det vil si, hun har billetter hit, men om det går noen fly eller ferjer er en helt annen sak. Vi krysser fingrene, gjør vi ikke, mor?) I tiden hun er her, skal vi også på en liten visitt til Kambodsja. Jeg trenger nytt visum og jeg har aldri vært i Kambodsja før, så jeg tenkte hvorfor ikke, når jeg først er på disse kanter?

To blogger i én

Hvalhai

For en snau uke siden dro jeg ut på båten en tidlig morgen med mine seks studenter. Et av de mest populære dykkestedene her er en samling med koraller midt utpå havet og heter Chumpon. Vi er en relativt stor dykkeskole og drar derfor ut til Chumpon annenhver dag, også den aktuelle dagen. Godt og vel nede på 14-15 meter svømmer en «liten» hvalhai over oss. Den lille tassen, på fire meter, svømmer rundt oss og nyter boblene fra alle dykkerne som gaper av fryd. Studentene glemmer alt de har lært og dupper opp og ned som en jojo. ;) Etter en stund mister vi synet av hvalen, men kort etter dukker storebroren, på rundt seks meter, opp. Igjen glemmer studentene nylært kunnskap og suger opp luft som...en...ja...hval, og vi må forlate hvalhaien der nede mens vi svømmer opp.

Adjø, kjære Hvalhai. For denne gang. ;)

Grønnskolling

Som en del av treningen til dykkestudentene, tilbringer de en ettermiddag i svømmebasseng. Dette bassenget er viktig at holdes rent, men av grunner utenfor min forståelse renses ikke bassenget på «vanlig» vis, men det helles uante mengder klorin i bassenget med jevne mellomrom. Dette fører til ...ja...grønt hår! Ikke lykketrollgrønt, men det er klare, grønne striper i håret til både meg og Alastair. Én av instruktørene her har rødt hår – det ser artig ut med grønne striper. :)

For noen dager siden dro jeg til frisøren for å rette på grønnfargen, og hun spurte om jeg ville ha en forandring. «Forandring fryder», tenkte jeg og vi blei enige om fargen «coffee». Da jeg så resultatet, skjønte jeg fort at med «coffee» mente ikke frisøren kaffe latte, men ekstra sterk espresso uten sukker, for håret mitt er svart, mine damer og herrer! SVART!

Jaja, med saltvann og sol håper jeg at det blåsvarte skjæret blekner snart, så jeg i det minste kan få «coffee» farge. ;)

Pengebruk

Vi jobber begge nesten hver dag og det er både moro og lønnsomt. Men hva bruker vi pengene på?

Vel, leiligheten krever 15000 Baht (3000kr) per måned og vi har begge hver vår moped. Jeg var litt skeptisk til å kjøpe moped i starten, for jeg har aldri kjørt en før, men det er moro nå som jeg har fått dreisen på det. :) Det koster ikke mer enn 150 Baht (30kr) å fylle opp tanken, og vi kan selge syklene for samme pris vi kjøpte dem så alt i alt blir ikke det en stor kostnad.

Bildene er tatt fra "Taraporn"; en av Thai restaurantene i området.

Selv om vi har eget kjøkken, blir det ikke mye kokkelering hjemme. Det kan ha noe med at ovnen ennå ikke er tilkoblet gassen, men noe av grunnen er også at det er veldig billig å spise ute. Det kommer selvsagt an på hva man velger å spise, men man får gode karriretter, nuddelretter og annen Thaimat for 50-80 Baht (10-16kr). Vestlig mat er selvsagt dyrere, så vi prøver å begrense det, men noen ganger kjenner jeg at Thaimat hver dag er litt i meste laget. :)

Barutgifter tar også en del av lønna – for det blir noen øl/drinker i baren hver dag. Mot arbeidstidens slutt, som er klokken 18.30, går alle mot baren som er tilknyttet dykkesenteret for å ta én eller flere slurker. En øl koster fra 40 Baht (8kr), mens drinker koster opptil 120 Baht (60kr). Noen ganger er det live musikk, andre ganger quiz, men stort sett er det bare mange mennesker der som ønsker å sosialisere seg. I det siste har en gjeng av oss samles for å spille Risk -et brettspill jeg ikke har fått øynene opp for før nå, men sååå moro! :)

Jeg bruker også en del ev pengepungen på massasje – mmm, jeg elsker massasje! Thaimassasje, oljemassasje, aloe vera massasje. Det koster 300 Baht (100kr) for en klokketime og jeg tar minst tre timer i uka. Det er jo så deilig!! :)

Trives

Midtøsten er i krise, nordmenn/kvinner viser seg å fortsatt være best i vintersport og livet går sin vante gang på Koh Tao i Thailand.
Vi har begge vært opptatt med diverse arbeid i det siste, og vi er glade for det. Lønningsposen er respektabel til Thailand å være og vi lever livets glade dager. :)

Bildene viser leiligheten vår og ankeret på båten jeg jobber.

Som sagt, går dagene sin vante gang og vi begynner å komme inn i et mønster; stå opp klokka 06.45, møte kunder, to morgendykk, etterfulgt av resepsjonsarbeid eller to ettermiddagsdykk, ta en drink eller ti i baren, og natta. Ikke ille, om jeg må si det selv. Selvsagt er det små variasjoner i mønsteret, men ikke nevneverdige nok til å skrive om. ;) Vel, jeg kan jo nevne at vannet i leiligheten vår har vært borte i 36 timer nå, og det er jo interessant når det er 35 grader i skyggen og man dykker i saltvann hver dag....

Att og fram er like langt

Etter en aldri saa liten rundtur i Midtosten er vi naa tilbake paa Koh Tao i Thailand. Det er forsaavidt godt vi kom oss ut fra Jordan da vi gjorde, for jeg tror ikke turistene vil stromme inn til Midtosten de naermeste maanedene og det ville gitt oss svaert lite aa gjoere.

Vel, jeg har, takket vaere min unike evne til aa snakke skandinavisk, faatt meg fast jobb i Buddha View dykkesenter, mens Alastair jobber paa ulike steder som freelanser. Vi har faat tak i en fantasisk leilighet med stue(r!), kjoekken, bad og soverom - ikke ille! :) Vi har en moped som vi freser rundt paa og livet er rett og slett fantastisk. :) Vi blir nok her til sommeren naa, jeg er litt ferdig med aa reise rundt og bo i en ryggsekk. Det er moro, men man blir litt lei etterhvert. ;)

Mer utfyllende blogg og bilder kommer i neste avsnitt av Helenes reiseblogg! :)

Arg og atter arg!

Vi blei henta av taxien som skulle kjøre oss til Syria klokka 09.00 i morres. Vi blei kjørt til et kontor i Amman der vi måtte vente på to andre passasjerer. Problemet var at passasjerene ikke fantes, taxiselskapet bare håpet at det skulle komme to andre for å fylle opp taxien. Vel, det skjedde ikke, og etter to timer var vi lei av å vente. De sa vi kunne dra straks hvis vi betalte for de to ikke-eksisterende passasjerene. Uhørt (!), men vi ville jo til grensa da, så vi fikk prisen ned til tre passasjerer.

Godt og vel, ut på tur. Trodde vi.... Men neida, mer moro i vente.

På grensa til Syria blei Alastair stoppa med sitt britiske pass. Syria har en ambasade i Storbritannia, så grensevakta mente det var rett og rimelig at han kunne søke om syrisk visum der. Vi prøvde å forklare at veien mellom Jordan og Syria via England var en relativt stor omvei, men det brydde ikke han seg nevneverdig om og nektet Alastair visum.

Vi kunne ha banna og sverta, men tror ikke det hadde hjulpet noe særlig, så det var bare å snu - og betale for tre passasjerer i taxien tilbake til Amman.

Hva gjør vi nå? Tar et fly til Libanon eller drar rett tilbake til Thailand? Hmmm... Jeg hadde gleda med så masse til å være og reise i midtøsten, men hele greia har vist seg å være trøbbel, det være seg et dykkesenter uten godkjenning i Aqaba, bråk i Egypt eller grinete grensevakter i Syria.

Turister i Jordan

Nei, vi er ikke i Egypt. Vi hadde planer om å besøke noen venner i Kairo, men ombestemte oss da de begynte å rive hodene av de eldgamle mumiene der nede...
Vi har tilbragt noen dager rundt omkring i Jordan nå. Det er ikke veldig mye å se, men vi får med oss det som er. :)

PETRA

Petra er en by som hadde sin storhetstid rundt 500 f.k-300 e.k, og var «hovedstaden» i området på den tiden. Byen er regnet som et av de «moderne underverker» og BBC mener den er én av 40 steder man må se. Det spesielle med denne byen, i forhold til alle andre eldgamle ruinbyer, er at alle bygningene er hugget ut av fjellet. Husene til de fattige var bare hulrom, mens de rike, inkudert kongen, hadde svære «hus» inni fjellet, med flere etasjer og flotte mønstre rundt åpningene.
Vi var heldige med været den dagen vi var der; sola skinte og lyset var flott for fotografering. Selv om det er veldig imponerende, var vi ferdige med steinhus etter fire-fem timer. Prisen for å komme inn var imidlertid noe av det dyreste jeg har hørt om; 50 JOD (500 blanke, norske kroner) skulle de ha for at vi skulle få gå rundt i byen og titte!

Alle bygningene i Petra er hugget ut i fjellet!

JERASH
Jerash er rester av en Gresk-Romersk by litt nord for hovedstaden, Amman, og blir referert til som «Midtøstens Pompeii» (selv om det aldri har vært en vulkan i nærheten av Jerash, men pytt sann. Ruinby er ruinby, eller hva?). Prisen her var mye hyggeligere enn i Petra; 8 JOD (80 kroner). Stedet hadde blant annet et amfiteater, et torg med svære søyler rundt og to svære porter. Det var imponerende, men, i fare for å fornærme lokale; «jeg har sett alt før». Været var heller ikke knall, så det holdt med halvannen time.

Moro-fantene utenfor den ene porten i Jerash.

AMMAN
Amman er hovedstaden i Jordan. Vi hadde ikke planlagt å bli her så lenge, det er ikke så mye å se i selve byen, men diverse omstendigheter har gjort det har blitt noen ekstra dager her. Vi har losjert oss inn på et fantastisk hyggelig hostel med en enda hyggeligere vertinne, så vi trives godt i det kalde regnværet som Amman har å by på. Vi har forsøkt å være litt kulturelle da; Vi besøkte Jordan Museum, som beklageligvis ikke var åpnet for publikum enda, men vi fikk med en brosjyre(!); Vi har vært på "sightseeing i et tyrkisk bad der de hadde ikke tillatelse til å "behandle" damer enda, så det blei med titten; Vi har sitti på kafé og sett damer i burka røyka shisha, en slags vannpipe der tobakken filtreres gjennom vannet og visstnok smaker frukt - jeg har selvsagt ikke prøvd!! ;) Ellers er det ikke så mye å se her i Amman, i hvertfall ikke nå på vinteren, stedet brukes mer som en base for å komme seg til Petra eller Jerash.

Alastair koser seg med shisha - eplesmak. ;)

I to dager nå har vi prøvd å skaffe til veie et visum for Thailand, men det er alltid noe galt. I går hadde vi ikke de rette dokumentene med oss (flybilletter til Thailand, noe som er meget merkelig å kreve når man skal søke visum, hva gjør man med billetten dersom man ikke får innvilget visum??). I dag hadde vi alle de rette dokumentene, men personen som sto bak skranken var ikke sertifisert til å ta i mot visumsøknader (interessant når man jobber på et visumkontor...), så vi må bli i Amman enda en dag og prøve igjen i morra.

Vi har nå planlagt å reise over grensa til Syria og bli der ei enau uke, bare en liten smakebit. ;)

Sånn går no dagan....

Som jeg nevnte i forrige blogg, er ikke jobben her helt som vi forventa. Utstyr er fortsatt ikke på plass, så vi må leie det og tanker fra et annet dykkesenter. Senteret har heller ikke mulighet til å kjøpe registreringspapirer for studenter, da de ikke er et godkjent senter enda, så vi må stå for det selv. Da vi ikke offisielt har åpna, strømmer det ikke akkurat kunder inn, men sjefen sender vennene sine vår vei i ny og ne. Det vil si at vi stort sett sitter på sofaen i resepsjonen og venter på kunder som kanskje/kanskje ikke kommer. Vi kan ikke dra noe sted i tilfelle det kommer noen. Vi kjeder oss, og for å si det sånn; jeg har aldri spilt så mye Minesveiper eller Sudoku før.
Så, vi har bestemt oss for å dra videre. Vi vil absolutt ikke være de som slutter i en jobb ved første nedtur, men mafiaøya Koh Phi Phi lærte oss at hvis ikke magefølelsen stemmer, så er det bedre å dra. Vi har bare vært i jobben en drøy uke, men allerede kjenner vi begge at dette ikke er det rette stedet for oss, og da ser vi ikke noen god grunn til å bli lenger - dette skal jo tross alt være artig også. ;)

Alastair kokkelerer i leiligheten vår. Utsikt over fjellene i Aqaba. Peiskos.

Første stopp nå, etter å ha saumfart selve Jordan, blir Egypt, der vi blant annet skal besøke noen venner vi traff i Thailand. En av fordelene ved å reise er at man treffer folk fra flere land som man senere kan besøke. :)

Alastair og jeg har forresten vært sammen i ett år i disse dager. Gratulerer! Jo, takk skal du ha! :)

Jordan

Etter mye om og men har vi kommet til Jordan.
Ved innsjekkskranken i Thailand ville de ikke la oss komme på flyet til Jordan fordi vi ikke hadde returbillett ut av Jordan, og de mente at Jordan dermed ikke ville slippe oss inn. Etter en del mas og kjas og dådyøyne og «please, please» lot de oss sjekke inn på flyet. Vi hadde god tid; etter den trøblete innsjekken hadde vi 2,5 time til avgang, men køen til passkontrollen var lang – nesten to timer!! Flere rakk ikke flyet, men vi var heldige og kom oss på i tide. Én måneds turistvisum til Jordan koster 20 Dinarer, som tilsvarer ca 200 kroner. Vi hadde ingen Dinarer på oss og satte vår lit til en minibank, men den eneste minibanken i ankomsthallen var selvfølgeklig ute av drift. Heldigvis møtte vi på en hjelpsom vakt som tok Alastair ut av ankomsthallen for å kunne ta ut penger, for så å kjøpe visum, stempel i passet og *vips* så var vi i Jordan. :) Ikke noe problem pga manglende returbillett slik de hevdet i Thailand, altså. ;)

Vi leide en bil på flyplassen og kjørte fra hovedstaden Amman til Aqaba. En tidvis hompete tur, men utrolig flott! Vi kjørte langs Dødehavet en stund før det bar over fjellet mot kysten av Rødehavet. Vi har kommet oss inn i leiligheten vi deler med to andre kollegaer, har utforsket litt av byen her og har selvfølgelig dykket i Rødehavet. Når det gjelder dykking, er jeg en stor fan av koraller. Thailand hadde mest fisk, ikke så mange koraller, mens her er det flust av dem og jeg storkoser meg under vann! Selv om jeg er en hardbarka (?) nordkvinne, må jeg si at vannet er litt vel kjølig! 23,5 grader høres forfriskende ut, men når du er nede på 20-30 meter i 40 minutter så blir det kaldt!!

Bildene er fra kjøreturen mellom Amman og Aqaba. Langs Dødehavet en stund så over fjellene.

Hollywood har delvis korrupert mitt syn på arabere, og jeg vil være raskt ute med å beklage at jeg har sett på mørke menn med bart med en viss skeptisme. Mitt førsteinntrykk av Jordanere er nemlig stikk motsatt; de er veldig hyggelige, og alle sier «Welcome to Jordan» med et stort smil så fort de ser oss. Ingen skumle blikk, damer med sabler under burkaen eller «laken-gubber» som vist på TV.

Dykkesenteret vi har jobb i er en interessant sak. Saken er at de ikke har blitt registrert som et PADI dykkesenter – enda. Alt papirarbeidet er ikke i boks og de venter fortsatt på utstyr og en utbygning, før senteret offisielt kan åpne. Sjefen sier én uke, men etter hva vi forstår kan det ta enda lengre tid. Vi har allerede hatt hvert våre kurs, men det er litt ekstra styr fordi vi ikke har papirene vi trenger osv. Jobben her er derfor litt mer mas og litt mindre organisert enn forventet, så vi får se hvor lenge vi blir. Vi må finne en balanse mellom å gi opp for tidlig og å «sløse bort» tid.