Uvant i vestens øyne

Å oppleve Kina med vestens øyne tjener ikke landet rettferdighet, hadde jeg blitt født og oppvokst her hadde jeg antagelig ikke reagert på de tingene jeg nå synes er meget merkverdig. Landet Kina er meget vakkert, på mange måter minner det om Norge; høye snødekte fjell, dype daler og gresskledte åser. Alle steder med respekt for seg selv har minst ett tempel og, særlig her i Sichuan, er mange av husene flott dekorert i Tibetansk stil. Det uvante, slik jeg, med mine vestlige øyne, ser det, er menneskene og hva de gjør med landet sitt og hvordan de oppfører seg. Jeg nevnte at ethvert sted har et tempel, men de har også enorme mengder betongblokker, som antagelig skal bli leiligheter etterhvert, strødd hist og pist uten tanke på naturen rundt eller om de rett og slett bygger rundt hele tempelet. Det er kraner og sprengt stein overalt og ødelegger hva jeg mener er flott natur og gammel historie.
Søppel er også noe som ikke hører hjemme i en søppelbøtte her i landet. Tomme flasker, potetgullposer, brukt dopapir (for det kaster man ikke i toalettet!!) og annet rask kastes bare rett ut på gata eller i beste fall i rennesteinen. Flotte naturstier opp i fjellene er totalt dekket av søppel og bare turister ser til å legge merke til det. Det mest overraskende er kanskje at rundt templene er det aller verst. Jeg skulle vel tro at nonnene og munkene ser på jordkloden som sitt hjem de ikke vil forsøple, men nei.
De raper og promper høylytt midt i samtale med andre folk uten tanke på at det er noe verre enn å klø seg å armen. Jeg prøver å ikke være fisefin, men det er noe uvant at folk letter på rompa i min retning og sender ut en stinker som jeg noen ganger mistenker det er klumper i... I Danba var vi i et nonnekloster og en av nonnene viste oss rundt. Midt i en setning kom det en skikkelig mannerap ut - og det av ei nonne!! Ikke at det er verre for ei nonne å rape enn andre, men igjen - noe uvant.
En annen uvant sak her er spytting, det spyttes overalt og hele tida. På gata, i butikken, på bussen, på spisesteder, det spiller ingen rolle. Det harkes og hostes opp noen klaser som deretter blir spytta ut som svære geléklumper - det er bare å flytte på beina for her tas det ingen hensyn. Igjen - jeg prøver å ikke være fisefin, men det hender jeg hever øyebrynene såpass ar jeg er redd de skal sette seg fast i hårfestet; jeg blir like overrasket hver gang over hvor det faktisk går an å spytte uten at noen reagerer!
Det bor over én milliard mennesker i dette landet og de aller fleste bor på landsbygda, der det ikke vanker altfor mange utlendinger. Det er flott for oss å slippe å vasse i turister, men det resulterer i at kommunikasjonen til tider er vanskelig. Hvis vi uttaler et ord eller et stedsnavn litt feil, forstår de ikke hva vi mener og bare snur ryggen til. Kroppspåk er heller ikke alltid like vellykket. Hvis vi prøver å mime det jeg trodde var det nokså internasjonale tegnet for "sove" bare ser de spørrende på oss, og hvis vi prøver å etterligne en som styrer et ratt mens vi sier det kinesiske ordet for buss, bare ler de.. Ikke veit jeg, men jeg tipper de ikke er mestere i mimeleken... ;)



Alt dette er med på å lage en flott reiseerfaring og spesielt når det blandes inn med fantastiske opplevelser vi også har hatt så langt i Kina.
Vi har sitti på hesteryggen i Tagong i over to timer for å komme opp på gresslettene 3800 m.o.h. for så å se en liten landsby der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det var gress og Yak-kyr så langt øyet kunne se, med et høyt snødekt fjell i bakrunnen - fantastisk!! Og midt i det hele var det en klynge telt der nomadene holdt til og et steinkast unna; en liten landsby og (selvfølgelig) et tempel. Guidene våre var herlige mennesker som var meget tålmodige og blide. Det var steikende sol og vi tenkte ikke på solkrem, så vi kom ned som noen neonlys. :)
Vi har blitt satt av bussen midt i ingenmannsland, nærmere bestemt Bai Mei, med et vagt løfte om at bussen videre til Danba gikk om et par timer. Så der satt vi da, midt i et veikryss, og venta på bussen som kanskje skulle komme. Etter bare 15 minutter kom det en personbil forbi, vi veiva og vifta, bilen stoppa og til vår glede skulle mannen til Danba! Så vi holdt en liten, herlig mann med selskap i 2,5 timer helt fram til Danba - og han nekta å ta betaling for skyssen! :)
Vi har besøkt en gammel landsby i Danba, der de har vakttårn fra 1400-tallet spredd utover maisåkrene - fantasisk vakkert! Vi gikk nesten helt til toppen og fikk en fantastisk utsikt over landsbyen med fjellene i bakgrunnen. Stillheten var kun avbrutt av fuglekvitter og sko mot falne blader, og jeg fikk en skikkelig høst-følelse. :) Hehe, jeg savner de skiftende årstidne, gitt.

Bilde 1: Et tempel på høylandet i Tagong.
Bilde 2: Vi venter gatelangs på en buss som kanskje kommer om et par timer...
Bilde 3: ...men vi fikk haik med en snill mann!
Bilde 4: Et av vakttårnene i Danba.