Vi har vært i Kunmning i fire dager nå, og det er ikke mye nytt å melde. Det er en by, som kinesiske byer flest, som vi egentlig ikke hadde tenkt å bli så lenge i , men omstendighetene gjorde at vi nå har vært her i fire dager. Planen var å søke om et Thai visum her, men vi har bestemt oss for ikke å gjøre det. Vi velger heller et 30 dagers visum ved ankomst og drar til Malaysia eller et annet, spenende sted, i slutten av november for å skaffe oss et nytt og lengre visum. Det er mer eller mindre umulig å få et arbeidsvisum til Thailand, så vi må skaffe oss vanlige turistvisum.
Turen videre går til Guilin me tog, og her er grunnen til at vi blei i Kunming såpass lenge; det var ikke soveplasser på toget før i dag - og togturen varer i 18 timer (omregnet i kinesisk effektivitet, blir det rundt regnet 20 timer... hehe), og å sitte hele veien var uaktuelt!
Det har regnet i tre dager nå, så vi har ikke utforsket byen altfor mye, men kost oss inne på hostellet med film og bøker. Jeg leser for tiden "The Time Travellers Wife" - en god bok for de av dere som måtte være interessert. :) Alastair, stakkar, prøver å tråle seg gjennom "Blodåkeren" - en krim av en britisk forfatterinne, men på norsk. Han har ordbok, så det er ikke synd på han. ;)
Vel, Guilin ligger i Guangxi provinsen og det skal visstnok være et flott sted med høye fjell og dype daler. Etter Guangxi bærer det, etter planen, til Hong Kong før vi drar til Thailand. Så nå veit dere like mye om planene våre som vi gjør. ;)
fredag 8. oktober 2010
torsdag 7. oktober 2010
Aktive og late dager
Vi blei i Shangi La en dag ekstra for Alastair klarte å dra på seg en forkjølelse og ørebetennelse. Han proppa seg full av medbragt antibiotika og vi levde på ingefær-te hele den dagen. Så, en dag etter skjemaet, dro vi sørover mot Tiger Leaping Gorge. Turen var en todelt opplevelse. Dag én var veldig slitsom! Det var oppover og oppover i fem timer! Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv, jeg. Det eneste jeg hadde energi til, foruten å gå og puste, var å gråte en liten skvett. Men da vi endelig (ja, som sagt, etter fem timer) kom til toppen, fikk i oss litt mat og tidenes beste massasje (75 minutter for 45 kr!), krøyp smilet fram og livet var igjen verdt å leve!
Dag to var mye bedre. Vi var høyt der oppe og kunne se ned på alt og alle som var langt der nede. Naturen var flott, sola høyt på himmelen og pulsen i gåmodus. Stiene var smale, og tråkket man utenfor var det flere hundre meter ned, så vi gjorde vårt beste for å unngå det.. ;)
Etter to aktive dager i fjellheimen, dro vi videre til Lijiang. Vi hadde på forhånd hørt at Lijiang kom til å bli proppfull av mennesker, det er nemlig kinesisk fellesferie denne uka og Lijiang Old Town er reisemål nummer én for de som har penger til å feriere, men vi tok allikevel sjansen. I ettertid må jeg si at det var et godt valg, for selv om det er proppfullt av folk her, så er Lijiang den peneste og kosligste byen vi har vært i så langt i Kina! Gamlebyen har gamle, koselige bygninger, trange brosteinsgater og små salgsboder langs gatene. Gjennom hele byen går det en liten elv og det er steinbroer og blomster overalt. Fantastisk! :) Det er en slags høstfestival her også, så det henger røde rader med knallrøde chilli og solgule maiskolber rundt omkring, antagelig for å vise fram den store innhøstinga de har fått. Lijiang Old Town er på UNESCO-lista, så bystyret er veldig opptatt av at byen skal være ren og pen - det er derfor ikke noe søppel eller spytting her og det er et kjærkomment avbrekk fra resten av Kina. :) På hvert gatehjørne kan man se skilt der det bl.a. står: "Civilised is golden" - jeg synes jo det er litt artig at man må minne befolkningen på av de skal være siviliserte til enhver tid, he, he. ;)
Vel, i Lijiang har vi stort sett gått rundt i smågatene og bare nytt arkitekturen og blomstene (akkurat som oksen Ferdinand som bare "luktar på blommorna"...), men i går leide vi sykler og dro ut av byen til en liten landsby kalt Baisha. Vi hadde med oss lunsj og satte oss ned ved kanten av et maisjorde og spiste og nøyt stillheten og synet av fjellene langt der borte. Fantastisk!! :)
Verdt å nevne er også folkegruppen Naxi, som bor i dette området. De har et eget språk og skriftspråket deres er Naxi hieroglyffer. Naxi'ene er veldig kunstneriske og en av kveldene gikk vi på konsert for å høre tradisjonell Naximusikk - det var annerledes, men artig. I konserthallen hang det noen svære bilder av kong Harald og dronning Sonja, samt en haug av Naxi'er i Norge, så Norges land har tydeligvis gjort noe godt for å bevare Naxi kulturen! :)
I dag plasker det ned og det er gufsent og kaldt, men vi drar allikevel videre til Dali, det skal visstnok være en like vakker by som Lijiang. Etter planen skal vi bare være der i et par dager før vi reiser til Kunming (hovedstaden i denne provinsen; Yunnan) for å skaffe oss visum til Thailand - for, ja, vi har jobb!! :) 1. November starter vi begge som dykkeinstruktører på Koh Phi Phi, en liten øy på vestkysten av Thailand. Så folkens; det er herved INGEN unnskyldning for ikke å ta vinterferien på Koh Phi Phi!! :)
Bilde 1-3: Tiger Leaping Gorge var slitsomt, men utrolig flott!
Bilde 4: Blomsterbyen Lijiang.
Bilde 5: Høstfestival med chilli, maiskolber og gresskar.
Bilde 6: Alastair knasker i seg lunsj vi kjøpte i en bod langs veien.
Dag to var mye bedre. Vi var høyt der oppe og kunne se ned på alt og alle som var langt der nede. Naturen var flott, sola høyt på himmelen og pulsen i gåmodus. Stiene var smale, og tråkket man utenfor var det flere hundre meter ned, så vi gjorde vårt beste for å unngå det.. ;)
Etter to aktive dager i fjellheimen, dro vi videre til Lijiang. Vi hadde på forhånd hørt at Lijiang kom til å bli proppfull av mennesker, det er nemlig kinesisk fellesferie denne uka og Lijiang Old Town er reisemål nummer én for de som har penger til å feriere, men vi tok allikevel sjansen. I ettertid må jeg si at det var et godt valg, for selv om det er proppfullt av folk her, så er Lijiang den peneste og kosligste byen vi har vært i så langt i Kina! Gamlebyen har gamle, koselige bygninger, trange brosteinsgater og små salgsboder langs gatene. Gjennom hele byen går det en liten elv og det er steinbroer og blomster overalt. Fantastisk! :) Det er en slags høstfestival her også, så det henger røde rader med knallrøde chilli og solgule maiskolber rundt omkring, antagelig for å vise fram den store innhøstinga de har fått. Lijiang Old Town er på UNESCO-lista, så bystyret er veldig opptatt av at byen skal være ren og pen - det er derfor ikke noe søppel eller spytting her og det er et kjærkomment avbrekk fra resten av Kina. :) På hvert gatehjørne kan man se skilt der det bl.a. står: "Civilised is golden" - jeg synes jo det er litt artig at man må minne befolkningen på av de skal være siviliserte til enhver tid, he, he. ;)
Vel, i Lijiang har vi stort sett gått rundt i smågatene og bare nytt arkitekturen og blomstene (akkurat som oksen Ferdinand som bare "luktar på blommorna"...), men i går leide vi sykler og dro ut av byen til en liten landsby kalt Baisha. Vi hadde med oss lunsj og satte oss ned ved kanten av et maisjorde og spiste og nøyt stillheten og synet av fjellene langt der borte. Fantastisk!! :)
Verdt å nevne er også folkegruppen Naxi, som bor i dette området. De har et eget språk og skriftspråket deres er Naxi hieroglyffer. Naxi'ene er veldig kunstneriske og en av kveldene gikk vi på konsert for å høre tradisjonell Naximusikk - det var annerledes, men artig. I konserthallen hang det noen svære bilder av kong Harald og dronning Sonja, samt en haug av Naxi'er i Norge, så Norges land har tydeligvis gjort noe godt for å bevare Naxi kulturen! :)
I dag plasker det ned og det er gufsent og kaldt, men vi drar allikevel videre til Dali, det skal visstnok være en like vakker by som Lijiang. Etter planen skal vi bare være der i et par dager før vi reiser til Kunming (hovedstaden i denne provinsen; Yunnan) for å skaffe oss visum til Thailand - for, ja, vi har jobb!! :) 1. November starter vi begge som dykkeinstruktører på Koh Phi Phi, en liten øy på vestkysten av Thailand. Så folkens; det er herved INGEN unnskyldning for ikke å ta vinterferien på Koh Phi Phi!! :)
Bilde 1-3: Tiger Leaping Gorge var slitsomt, men utrolig flott!
Bilde 4: Blomsterbyen Lijiang.
Bilde 5: Høstfestival med chilli, maiskolber og gresskar.
Bilde 6: Alastair knasker i seg lunsj vi kjøpte i en bod langs veien.
mandag 27. september 2010
Vi humper og dumper videre
Etter åtte timer langs en uvanlig humpete vei i en skranglete buss kom vi oss fra Kang Ding til Litang, en småby som blir kalt "The Wild East". Det er lett å sammenligne byen med en gammeldags western by; du bare bytter ut hestene med motorsykler, cowboyer med tibetanere og hjemmebrygga øl med melke-te. Byen ligger 4100 m.o.h. så det er tungt å puste; bare å gå oppover trappene gir meg følelsen av å ha løpt maraton et par ganger på rad. Jeg kommer til å føle meg så sprek når jeg kommer ned til havnivå igjen - kanskje jeg faktisk løper maraton da?? ;) Høyden gjør også sitt til at det er noe kjølig i Litang. Ingen har oversikt over hva temperaturen er, men jeg har nå på meg strømpebukse under buksa og t-skjorte og genser under hettegenseren med et skjerf surra rundt halsen - det er altså ikke bare hjemme det er høstkaldt. ;)
De siste ukene har vi ikke blitt lenge på hvert sted, mange av stedene har ikke så altfor mye å by på og vi bruker dem bare som overnattingsteder for å lette på de lange og noe humpete bussreisene. Det holder som regel med et par dager; nok til å sjekke ut det lokale tempelet, gå noen turer i fjellet, vaske noen klær og ta en dusj. :) Alle stedene har sin sjarm da, og hadde vi tatt oss tid til å bli kjent med lokalbefolkningen og stedet hadde vi nok kunnet bli flere måneder på samme sted. Men det var ikke intensjonen med turen. Før vi dro, hadde vi en vag plan over reiseruta i Kina, men de fleste stedene vi har vært innom har vi oppdaget ved hjelp av andre reisende som anbefalte stedene.
Vel, før vi dro fra Litang, dro Alastair og Tomer (en israeler vi har reist med de siste dagene) for å overvære en "Sky Burial" - en lokal "begravelses"-tradisjon. Det hele virker litt for søkt og groteskt for meg, og her er grunnen; jorda er for grunn til at likene kan begraves skikkelig og kremering er for dyrt, så de har funnet en egen måte å bli kvitt likene på som samsvarer godt med deres tanke om at kroppen bare er et skall som er verdiløst etter døden har inntruffet og sjelen har forlatt kroppen. Det de gjør er at de legger kroppen på et steinalter på et fastsatt, øde sted, før en slags prest kutter/sager opp kroppen i små biter (20-30cm) og kaster bitene ut til et femtitalls ventende og sultene gribber. På denne måten gir de kroppen tilbake til jorda - helt gratis. Vel, noe bisart for meg, men Alastair ville nå se hendelsen. Desverre (??) var det ingen lik den dagen, så gutta kom tilbake kom tilbake uten blodige bilder på netthinna, men noen artige bilder av flygende gribber.
Reisen videre fra Litang gikk til Daocheng, nok en mellomstasjon på vei til Shangri La. Sistnevnte sted er et koselig, lite sted, fullt av kinesiske turister. ;) Planen er å bli her i to netter før turen går videre til Tiger Leaping Gorge - en dyp og visstnok veldig flott kløft som vi skal bruke to dager på å gå langs.
Forresten, vi har begge fått jobbtilbud som dykkeinstruktører i Thailand med start 1. november. Vi skal i tenkeboksen, men jeg tror vi takker ja! :)
Bilde 1: Helene og sjåføren som var grei og kjørte oss fra Litang til Daocheng (3 timer) for bare 50 Yuan per snute.
Bilde 2: Chinglish - en artig blanding av kinesisk og engelsk kan leses overalt - men hva betyr det egentlig??
Bilde 3: Alastair leker med to gutter i Litang.
Bilde 4:En tibetansk dame i solnedgangen i Litang.
De siste ukene har vi ikke blitt lenge på hvert sted, mange av stedene har ikke så altfor mye å by på og vi bruker dem bare som overnattingsteder for å lette på de lange og noe humpete bussreisene. Det holder som regel med et par dager; nok til å sjekke ut det lokale tempelet, gå noen turer i fjellet, vaske noen klær og ta en dusj. :) Alle stedene har sin sjarm da, og hadde vi tatt oss tid til å bli kjent med lokalbefolkningen og stedet hadde vi nok kunnet bli flere måneder på samme sted. Men det var ikke intensjonen med turen. Før vi dro, hadde vi en vag plan over reiseruta i Kina, men de fleste stedene vi har vært innom har vi oppdaget ved hjelp av andre reisende som anbefalte stedene.
Vel, før vi dro fra Litang, dro Alastair og Tomer (en israeler vi har reist med de siste dagene) for å overvære en "Sky Burial" - en lokal "begravelses"-tradisjon. Det hele virker litt for søkt og groteskt for meg, og her er grunnen; jorda er for grunn til at likene kan begraves skikkelig og kremering er for dyrt, så de har funnet en egen måte å bli kvitt likene på som samsvarer godt med deres tanke om at kroppen bare er et skall som er verdiløst etter døden har inntruffet og sjelen har forlatt kroppen. Det de gjør er at de legger kroppen på et steinalter på et fastsatt, øde sted, før en slags prest kutter/sager opp kroppen i små biter (20-30cm) og kaster bitene ut til et femtitalls ventende og sultene gribber. På denne måten gir de kroppen tilbake til jorda - helt gratis. Vel, noe bisart for meg, men Alastair ville nå se hendelsen. Desverre (??) var det ingen lik den dagen, så gutta kom tilbake kom tilbake uten blodige bilder på netthinna, men noen artige bilder av flygende gribber.
Reisen videre fra Litang gikk til Daocheng, nok en mellomstasjon på vei til Shangri La. Sistnevnte sted er et koselig, lite sted, fullt av kinesiske turister. ;) Planen er å bli her i to netter før turen går videre til Tiger Leaping Gorge - en dyp og visstnok veldig flott kløft som vi skal bruke to dager på å gå langs.
Forresten, vi har begge fått jobbtilbud som dykkeinstruktører i Thailand med start 1. november. Vi skal i tenkeboksen, men jeg tror vi takker ja! :)
Bilde 1: Helene og sjåføren som var grei og kjørte oss fra Litang til Daocheng (3 timer) for bare 50 Yuan per snute.
Bilde 2: Chinglish - en artig blanding av kinesisk og engelsk kan leses overalt - men hva betyr det egentlig??
Bilde 3: Alastair leker med to gutter i Litang.
Bilde 4:En tibetansk dame i solnedgangen i Litang.
onsdag 22. september 2010
Uvant i vestens øyne
Å oppleve Kina med vestens øyne tjener ikke landet rettferdighet, hadde jeg blitt født og oppvokst her hadde jeg antagelig ikke reagert på de tingene jeg nå synes er meget merkverdig. Landet Kina er meget vakkert, på mange måter minner det om Norge; høye snødekte fjell, dype daler og gresskledte åser. Alle steder med respekt for seg selv har minst ett tempel og, særlig her i Sichuan, er mange av husene flott dekorert i Tibetansk stil. Det uvante, slik jeg, med mine vestlige øyne, ser det, er menneskene og hva de gjør med landet sitt og hvordan de oppfører seg. Jeg nevnte at ethvert sted har et tempel, men de har også enorme mengder betongblokker, som antagelig skal bli leiligheter etterhvert, strødd hist og pist uten tanke på naturen rundt eller om de rett og slett bygger rundt hele tempelet. Det er kraner og sprengt stein overalt og ødelegger hva jeg mener er flott natur og gammel historie.
Søppel er også noe som ikke hører hjemme i en søppelbøtte her i landet. Tomme flasker, potetgullposer, brukt dopapir (for det kaster man ikke i toalettet!!) og annet rask kastes bare rett ut på gata eller i beste fall i rennesteinen. Flotte naturstier opp i fjellene er totalt dekket av søppel og bare turister ser til å legge merke til det. Det mest overraskende er kanskje at rundt templene er det aller verst. Jeg skulle vel tro at nonnene og munkene ser på jordkloden som sitt hjem de ikke vil forsøple, men nei.
De raper og promper høylytt midt i samtale med andre folk uten tanke på at det er noe verre enn å klø seg å armen. Jeg prøver å ikke være fisefin, men det er noe uvant at folk letter på rompa i min retning og sender ut en stinker som jeg noen ganger mistenker det er klumper i... I Danba var vi i et nonnekloster og en av nonnene viste oss rundt. Midt i en setning kom det en skikkelig mannerap ut - og det av ei nonne!! Ikke at det er verre for ei nonne å rape enn andre, men igjen - noe uvant.
En annen uvant sak her er spytting, det spyttes overalt og hele tida. På gata, i butikken, på bussen, på spisesteder, det spiller ingen rolle. Det harkes og hostes opp noen klaser som deretter blir spytta ut som svære geléklumper - det er bare å flytte på beina for her tas det ingen hensyn. Igjen - jeg prøver å ikke være fisefin, men det hender jeg hever øyebrynene såpass ar jeg er redd de skal sette seg fast i hårfestet; jeg blir like overrasket hver gang over hvor det faktisk går an å spytte uten at noen reagerer!
Det bor over én milliard mennesker i dette landet og de aller fleste bor på landsbygda, der det ikke vanker altfor mange utlendinger. Det er flott for oss å slippe å vasse i turister, men det resulterer i at kommunikasjonen til tider er vanskelig. Hvis vi uttaler et ord eller et stedsnavn litt feil, forstår de ikke hva vi mener og bare snur ryggen til. Kroppspåk er heller ikke alltid like vellykket. Hvis vi prøver å mime det jeg trodde var det nokså internasjonale tegnet for "sove" bare ser de spørrende på oss, og hvis vi prøver å etterligne en som styrer et ratt mens vi sier det kinesiske ordet for buss, bare ler de.. Ikke veit jeg, men jeg tipper de ikke er mestere i mimeleken... ;)
Alt dette er med på å lage en flott reiseerfaring og spesielt når det blandes inn med fantastiske opplevelser vi også har hatt så langt i Kina.
Vi har sitti på hesteryggen i Tagong i over to timer for å komme opp på gresslettene 3800 m.o.h. for så å se en liten landsby der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det var gress og Yak-kyr så langt øyet kunne se, med et høyt snødekt fjell i bakrunnen - fantastisk!! Og midt i det hele var det en klynge telt der nomadene holdt til og et steinkast unna; en liten landsby og (selvfølgelig) et tempel. Guidene våre var herlige mennesker som var meget tålmodige og blide. Det var steikende sol og vi tenkte ikke på solkrem, så vi kom ned som noen neonlys. :)
Vi har blitt satt av bussen midt i ingenmannsland, nærmere bestemt Bai Mei, med et vagt løfte om at bussen videre til Danba gikk om et par timer. Så der satt vi da, midt i et veikryss, og venta på bussen som kanskje skulle komme. Etter bare 15 minutter kom det en personbil forbi, vi veiva og vifta, bilen stoppa og til vår glede skulle mannen til Danba! Så vi holdt en liten, herlig mann med selskap i 2,5 timer helt fram til Danba - og han nekta å ta betaling for skyssen! :)
Vi har besøkt en gammel landsby i Danba, der de har vakttårn fra 1400-tallet spredd utover maisåkrene - fantasisk vakkert! Vi gikk nesten helt til toppen og fikk en fantastisk utsikt over landsbyen med fjellene i bakgrunnen. Stillheten var kun avbrutt av fuglekvitter og sko mot falne blader, og jeg fikk en skikkelig høst-følelse. :) Hehe, jeg savner de skiftende årstidne, gitt.
Bilde 1: Et tempel på høylandet i Tagong.
Bilde 2: Vi venter gatelangs på en buss som kanskje kommer om et par timer...
Bilde 3: ...men vi fikk haik med en snill mann!
Bilde 4: Et av vakttårnene i Danba.
Søppel er også noe som ikke hører hjemme i en søppelbøtte her i landet. Tomme flasker, potetgullposer, brukt dopapir (for det kaster man ikke i toalettet!!) og annet rask kastes bare rett ut på gata eller i beste fall i rennesteinen. Flotte naturstier opp i fjellene er totalt dekket av søppel og bare turister ser til å legge merke til det. Det mest overraskende er kanskje at rundt templene er det aller verst. Jeg skulle vel tro at nonnene og munkene ser på jordkloden som sitt hjem de ikke vil forsøple, men nei.
De raper og promper høylytt midt i samtale med andre folk uten tanke på at det er noe verre enn å klø seg å armen. Jeg prøver å ikke være fisefin, men det er noe uvant at folk letter på rompa i min retning og sender ut en stinker som jeg noen ganger mistenker det er klumper i... I Danba var vi i et nonnekloster og en av nonnene viste oss rundt. Midt i en setning kom det en skikkelig mannerap ut - og det av ei nonne!! Ikke at det er verre for ei nonne å rape enn andre, men igjen - noe uvant.
En annen uvant sak her er spytting, det spyttes overalt og hele tida. På gata, i butikken, på bussen, på spisesteder, det spiller ingen rolle. Det harkes og hostes opp noen klaser som deretter blir spytta ut som svære geléklumper - det er bare å flytte på beina for her tas det ingen hensyn. Igjen - jeg prøver å ikke være fisefin, men det hender jeg hever øyebrynene såpass ar jeg er redd de skal sette seg fast i hårfestet; jeg blir like overrasket hver gang over hvor det faktisk går an å spytte uten at noen reagerer!
Det bor over én milliard mennesker i dette landet og de aller fleste bor på landsbygda, der det ikke vanker altfor mange utlendinger. Det er flott for oss å slippe å vasse i turister, men det resulterer i at kommunikasjonen til tider er vanskelig. Hvis vi uttaler et ord eller et stedsnavn litt feil, forstår de ikke hva vi mener og bare snur ryggen til. Kroppspåk er heller ikke alltid like vellykket. Hvis vi prøver å mime det jeg trodde var det nokså internasjonale tegnet for "sove" bare ser de spørrende på oss, og hvis vi prøver å etterligne en som styrer et ratt mens vi sier det kinesiske ordet for buss, bare ler de.. Ikke veit jeg, men jeg tipper de ikke er mestere i mimeleken... ;)
Alt dette er med på å lage en flott reiseerfaring og spesielt når det blandes inn med fantastiske opplevelser vi også har hatt så langt i Kina.
Vi har sitti på hesteryggen i Tagong i over to timer for å komme opp på gresslettene 3800 m.o.h. for så å se en liten landsby der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det var gress og Yak-kyr så langt øyet kunne se, med et høyt snødekt fjell i bakrunnen - fantastisk!! Og midt i det hele var det en klynge telt der nomadene holdt til og et steinkast unna; en liten landsby og (selvfølgelig) et tempel. Guidene våre var herlige mennesker som var meget tålmodige og blide. Det var steikende sol og vi tenkte ikke på solkrem, så vi kom ned som noen neonlys. :)
Vi har blitt satt av bussen midt i ingenmannsland, nærmere bestemt Bai Mei, med et vagt løfte om at bussen videre til Danba gikk om et par timer. Så der satt vi da, midt i et veikryss, og venta på bussen som kanskje skulle komme. Etter bare 15 minutter kom det en personbil forbi, vi veiva og vifta, bilen stoppa og til vår glede skulle mannen til Danba! Så vi holdt en liten, herlig mann med selskap i 2,5 timer helt fram til Danba - og han nekta å ta betaling for skyssen! :)
Vi har besøkt en gammel landsby i Danba, der de har vakttårn fra 1400-tallet spredd utover maisåkrene - fantasisk vakkert! Vi gikk nesten helt til toppen og fikk en fantastisk utsikt over landsbyen med fjellene i bakgrunnen. Stillheten var kun avbrutt av fuglekvitter og sko mot falne blader, og jeg fikk en skikkelig høst-følelse. :) Hehe, jeg savner de skiftende årstidne, gitt.
Bilde 1: Et tempel på høylandet i Tagong.
Bilde 2: Vi venter gatelangs på en buss som kanskje kommer om et par timer...
Bilde 3: ...men vi fikk haik med en snill mann!
Bilde 4: Et av vakttårnene i Danba.
søndag 19. september 2010
Kang Ding
Etter sju timer på en buss langs trange, svingete og bratte veier var vi ute av asfaltjungelen og godt inni "det virkelige Kina". Vi er nesten på grensa til Tibet, mer eller mindre midt i Kina. Vi skal ikke starte den diskusjonen her; om Tibet er en del av Kina eller ikke, folk har sterkt ulike meninger om den saken og det er ikke helt trygt å skrike meningene sine høyest i dette noe kontrollerende landet. Uavhengig av det er det iallefall mye mer "tibetansk" kultur her enn vi har sett tidligere. Tibetanske knallfarger, klostre, munker, restauranter, butikker og den særegne tibetanske skriften sees overalt.
.JPG)
.JPG)
.JPG)
Uansett, Kang Ding ligger på 2616 m.o.h, så vi var litt lette i hodet da vi steig ut av bussen. Bratte, skogkledte fjellsider så vi på alle kanter, og hostellet vårt lå laaangt oppi fjellet. Vi fikk tak i en taxi, ved hjelp av en engelsktalende munk, og kjørte inntill fjelsiden, men da var det stopp. Resten av veien måtte vi gå opp langs en betonglagt sti som snirkla seg sikksakk oppover, og først da vi trodde vi hadde gått feil to ganger, var vi framme. :) Zhilam hostell eies og drives av et amerikansk ektepar så her er det både hamburger, kake, vin og kaffe og få! Fantastisk! Jeg har prøvd å holde en liten anti-karbohydrat-diett i det siste (å reise fra dykking og sprelloper hver dag i Australia til sofasitting og fete sauser i sommer-Norge var litt av en overraskelse for kroppen og den reagerte ved å gi meg noen ekstra "love-handles"...), men etter å ha ramla inn på hostellet etter en god gåtur i 40 graders vinkel med hele klesskapet på ryggen og så se en fersk gulrotkake stå på benken og skrike navnet mitt, kunne jeg ikke motstå fristelsen! Noen gleder må man bare unne seg. :)
Kang Ding kom som en kjærkommen forandring fra storbyene. Selv om det er bor 180 000 mennesker her og de er midt i en massiv byggeperiode (hvor mange 70-talls betongblokker er det mulig å få klemt inn i en liten dal?), får man følelsen av å være langt, langt vekk. I dag har vi gått en runde nede i byen og tatt en taubane til en park med templer og klstre høyt oppi fjellet. Det var flott utsikt over den mindre flotte byen, og stillheten var fantastisk! Har ikke hørt fuglekvitter og rennende bekker på ukesvis, så det var deilig å bare sitte og høre på ingenting. :)
Det blir en del korte opphold her og der framover. Vi skal stort sett være på knøttsmå plasser tre-fire timers bussreise fra hverandre og har planlagt noen "home stays", det vil si at vi bor hjemme hos folk. Vi har ikke vært ute av byen lenge, men jeg føler allerede at jeg liker dette bedre! :)
Jeg har ingen aning om hvordan det blir med internett framover, men jeg lover å blogge når jeg kan. ;)
Det har ikke vært så enkelt å legge ved bilder på denne bloggen - det har ikke vært så enkelt å få ut denne bloggen i det hele tatt, men Anine har vært til stor hjelp med å klippe og lime fra e-poster jeg sender henne. Til nå har det ikke vært mulig å sende ved bilder på e-post, men av en eller annen grunn går det nå. Kanskje fordi vi er på grensa til Tibet?? ;)
Bilde 1: Hostellet vi bor på i Kang Ding.
Bilde 2: Inngangen til tempelparken der de ofret til gudene ved å henge opp et uvisst antall stoffbiter på ei snor.
Bilde 3: Utsikt over fjellene fra taubanen.
.JPG)
.JPG)
.JPG)
Uansett, Kang Ding ligger på 2616 m.o.h, så vi var litt lette i hodet da vi steig ut av bussen. Bratte, skogkledte fjellsider så vi på alle kanter, og hostellet vårt lå laaangt oppi fjellet. Vi fikk tak i en taxi, ved hjelp av en engelsktalende munk, og kjørte inntill fjelsiden, men da var det stopp. Resten av veien måtte vi gå opp langs en betonglagt sti som snirkla seg sikksakk oppover, og først da vi trodde vi hadde gått feil to ganger, var vi framme. :) Zhilam hostell eies og drives av et amerikansk ektepar så her er det både hamburger, kake, vin og kaffe og få! Fantastisk! Jeg har prøvd å holde en liten anti-karbohydrat-diett i det siste (å reise fra dykking og sprelloper hver dag i Australia til sofasitting og fete sauser i sommer-Norge var litt av en overraskelse for kroppen og den reagerte ved å gi meg noen ekstra "love-handles"...), men etter å ha ramla inn på hostellet etter en god gåtur i 40 graders vinkel med hele klesskapet på ryggen og så se en fersk gulrotkake stå på benken og skrike navnet mitt, kunne jeg ikke motstå fristelsen! Noen gleder må man bare unne seg. :)
Kang Ding kom som en kjærkommen forandring fra storbyene. Selv om det er bor 180 000 mennesker her og de er midt i en massiv byggeperiode (hvor mange 70-talls betongblokker er det mulig å få klemt inn i en liten dal?), får man følelsen av å være langt, langt vekk. I dag har vi gått en runde nede i byen og tatt en taubane til en park med templer og klstre høyt oppi fjellet. Det var flott utsikt over den mindre flotte byen, og stillheten var fantastisk! Har ikke hørt fuglekvitter og rennende bekker på ukesvis, så det var deilig å bare sitte og høre på ingenting. :)
Det blir en del korte opphold her og der framover. Vi skal stort sett være på knøttsmå plasser tre-fire timers bussreise fra hverandre og har planlagt noen "home stays", det vil si at vi bor hjemme hos folk. Vi har ikke vært ute av byen lenge, men jeg føler allerede at jeg liker dette bedre! :)
Jeg har ingen aning om hvordan det blir med internett framover, men jeg lover å blogge når jeg kan. ;)
Det har ikke vært så enkelt å legge ved bilder på denne bloggen - det har ikke vært så enkelt å få ut denne bloggen i det hele tatt, men Anine har vært til stor hjelp med å klippe og lime fra e-poster jeg sender henne. Til nå har det ikke vært mulig å sende ved bilder på e-post, men av en eller annen grunn går det nå. Kanskje fordi vi er på grensa til Tibet?? ;)
Bilde 1: Hostellet vi bor på i Kang Ding.
Bilde 2: Inngangen til tempelparken der de ofret til gudene ved å henge opp et uvisst antall stoffbiter på ei snor.
Bilde 3: Utsikt over fjellene fra taubanen.
fredag 17. september 2010
Snart ut av asfaltjungelen
Den siste dagen vi var i Xi'an begynte jeg å bli småforkjøla så det var en slapp siste dag. På togturen til Chengdu blei jeg enda verre og jeg har vært hanglete i et par dager nå. Sikkert en blanding av aircondition, ny bakterieflora og chilipepper ut av en annen verden. ;)
Togturen var grusom! Ikke bare rant nesa og hodet verka, men fyren i nabokøya snorka som en slaktegris og stank fra latrine og sigaretter blanda seg sammen med dunstene fra overkokte kyllingføtter som ble solgt på trillevognene. Godt turen bare varte 18 timer, sier nå jeg. ;)
Vel, vi er nå iallefall i Chengdu - "hovedstaden" i provinsen Sichuan. Det er nok en storby med høye bygninger, mye trafikk, betong, asfalt, men med én og annen koselig park som en liten overraskelse her og der. Når sant skal sies begynner vi å bli litt lei av storbyer nå, det er ikke så voldsomt stor forskjell fra den ene til den andre, så det skal bli deilig å komme seg ut på landet. Vi drar med buss til Kang Ding i morra og det skal bli spennende. Det er visstnok en småby med rundt 180 tusen innbyggere, men det er vesentlig mindre enn hva vi har sett til nå.
Jeg har hørt om Sichuan via menyene på diverse kinarestauranter hjemme i Norge og jeg visste at provinsen var kjent for sterk mat. Det var faktisk en av grunnene til at vi tok turen innom Sichuan, nettop for å smake ekte Sichuankrydret mat - og det har vi fått smake!! Det brukes mye fersk chillipepper og det er sterkt nok i seg selv, men de små Sichuan pepperkornene er helt vanvittige! De er ikke sterke på lik måte som jeg er vant til, men de lammer munnen og tunga så man skal være i stand til å spise mer av den sterke chillipepperen. Alastair og jeg tok turen innom en restaurant for å smake den berømte retten; Hot Pot. Det er en slags fonduegryte der man putter diverse kjøtt og grønnsaker oppi kokende olje, men her var oljen knallrød av chilli og Sichuanpepper. Etter noen minutter var all følelse i munnen borte og da kunne vi bare knaske de chilliene som minutter tidligere hadde vært dødlig sterke. :)
Vi har vært i Kina bare i drøye to uker, men har allikevel reist mye. Det er veldig annerledes enn hva jeg var vant med fra Australia der jeg mer eller mindre var i Cairns hele tida. Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det like godt, jeg synes det kan være litt slitsomt å reise videre etter bare et par-tre dager hele tida, men det kan hende det forandrer seg når vi kommer oss ut av byene.
Togturen var grusom! Ikke bare rant nesa og hodet verka, men fyren i nabokøya snorka som en slaktegris og stank fra latrine og sigaretter blanda seg sammen med dunstene fra overkokte kyllingføtter som ble solgt på trillevognene. Godt turen bare varte 18 timer, sier nå jeg. ;)
Vel, vi er nå iallefall i Chengdu - "hovedstaden" i provinsen Sichuan. Det er nok en storby med høye bygninger, mye trafikk, betong, asfalt, men med én og annen koselig park som en liten overraskelse her og der. Når sant skal sies begynner vi å bli litt lei av storbyer nå, det er ikke så voldsomt stor forskjell fra den ene til den andre, så det skal bli deilig å komme seg ut på landet. Vi drar med buss til Kang Ding i morra og det skal bli spennende. Det er visstnok en småby med rundt 180 tusen innbyggere, men det er vesentlig mindre enn hva vi har sett til nå.
Jeg har hørt om Sichuan via menyene på diverse kinarestauranter hjemme i Norge og jeg visste at provinsen var kjent for sterk mat. Det var faktisk en av grunnene til at vi tok turen innom Sichuan, nettop for å smake ekte Sichuankrydret mat - og det har vi fått smake!! Det brukes mye fersk chillipepper og det er sterkt nok i seg selv, men de små Sichuan pepperkornene er helt vanvittige! De er ikke sterke på lik måte som jeg er vant til, men de lammer munnen og tunga så man skal være i stand til å spise mer av den sterke chillipepperen. Alastair og jeg tok turen innom en restaurant for å smake den berømte retten; Hot Pot. Det er en slags fonduegryte der man putter diverse kjøtt og grønnsaker oppi kokende olje, men her var oljen knallrød av chilli og Sichuanpepper. Etter noen minutter var all følelse i munnen borte og da kunne vi bare knaske de chilliene som minutter tidligere hadde vært dødlig sterke. :)
Vi har vært i Kina bare i drøye to uker, men har allikevel reist mye. Det er veldig annerledes enn hva jeg var vant med fra Australia der jeg mer eller mindre var i Cairns hele tida. Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det like godt, jeg synes det kan være litt slitsomt å reise videre etter bare et par-tre dager hele tida, men det kan hende det forandrer seg når vi kommer oss ut av byene.
onsdag 15. september 2010
Anines hjørne
Det har vært en stund siden vi har hørt noe fra våre globetroll og mange lurer på når neste blogg kommer. Helene har blitt informert om etterspørselen her ifra Norge. Vi vil jo ha noe å lese på til kaffekoppen vår. Det er lovet et lengre blogg innlegg snart, men fåreløbig får vi nøye oss med denne lille hilsnen.
-Jeg har vaert sjuk og svak de siste dagene, derfor ingen blogg. Jeg er frisk igjen naa, bare litt tett i nesa. Er i Sichuan naa, og jeg maa si at "sterk" Sichuan mat i Norge er IKKE sterk... Til og med pappa hadde hatt troebbel!! ;)
Hils folket!
-Jeg har vaert sjuk og svak de siste dagene, derfor ingen blogg. Jeg er frisk igjen naa, bare litt tett i nesa. Er i Sichuan naa, og jeg maa si at "sterk" Sichuan mat i Norge er IKKE sterk... Til og med pappa hadde hatt troebbel!! ;)
Hils folket!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
